Virtuost og muskuløst

Cilla Back har iscenesatt en flytende Frøken Else med konkret tilstedeværelse, en liten monolog som oppnår å være stort teater.

Teateranmeldelse for Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2011

Forestillingen ble sett på Det Norske Teatret i februar 2011

I novellen Frøken Else fra 1924 forteller den østerrikske forfatteren Arthur Schnitzler historien om en ung kvinne fra borgerskapet som er på ferie i alpene med sin rike tante. Selv tilhører hun en mindre bemidlet del av familien, og skal derfor vise takknemlighet for å få lov til å bli med på denne turen. I et brev fra moren får hun beskjed om at faren er nær konkurs, og vil bli arrestert hvis ikke Else skaffer pengene han skylder. Dette foreslår moren at hun skal få fra en av gjestene på hotellet som også tidligere har hjulpet familien i en lignende situasjon. Hotellgjesten von Dorsday avslår ikke forslaget om å hjelpe, men har en betingelse, han vil se Else naken i 15 minutter. Dette ender med et stort nederlag for Else som blir dratt mellom pliktene hun har ovenfor familien og de ønsker hun har for sitt eget liv og seksualitet.

 

Drømmesfære

I 1999 så jeg teksten oppført på Dramaten med Maria Bonnevie som Else. Der var en ren realistisk ramme beholdt, og Else befant seg i et gjenkjenbart gammeldags hotellrom med klare preg av tidlig 1900-tall. På scene 3 på Det Norske Teatret har regissør Cilla Back plassert forestilingen utenfor en realistisk sfære, i et drømmelandskap, et sted mellom død og liv, men allikevel nøyaktig i sin tilstedeværelse og nærhet. Dette gjenspeiles i alle deler av forestillingen, fra kostyme, scenografi og lys til spill. Oppsetningen på Dramaten gjorde et sterkt inntrykk på den unge piken jeg var i 1999, men Else ble i denne oppsetningen mer av en uregjerlig og naiv borgerskapsjente som fikk virkeligheten slått i ansiktet. I Back og Berdals oppsetning blir hun så uendelig mye mer, både som en tilstand og en fysisk tilstedeværende kvinne.

 

Forestillingen har fått et lite format. Scenografien består av et stort fuglebur, ingenting annet, og Berdal spiller nesten hele forestillingen inne i buret så buret blir en scene i scenen. Lyset underbygger buret som scene med en spot rettet direkte mot det sånn at bare buret og området rett rundt er opplyst. Ubestemmeligheten i sted øker fornemmelsen av drømmesfæren, men buret skaper samtidig et rom for fysisk utfoldelse og fokus på den fysiske og kroppslige tilstedeværelsen.

 

Arthur Schnitzlers tekst er skrevet i presens, noe som skaper interessante problemstillinger og som setter et bestemt preg på iscenesettelsen, og regissør og skuespiller benytter dette tekstlige grepet til sin egen fordel. Presensfortellingen øker følelsen av nærvær ved at handlingen skrider frem mens man er der, ikke blir gjenfortalt som noe allerede avsluttet. Presensformen brukes til å underbygge nærvær og tilstedeværelse og til å skape en ramme utenfor liv og død som allikevel oppleves uhyggelig tilstedeværende.

 

 

Fugl

Else blir i Berdals skikkelse en fugl på mange nivåer, ikke bare fordi hun oppholder seg i et bur. Hun gjør fulgeallusjonen helt eksplisitt gjennom både spill, bevegelser og lyder. Hun flakser med armene og klukker og piper som en fugl. En fugl i bur er en enkel metafor, det står for utferdstrang, frihetsberøvelse, maktmisbruk og en hel masse annet, men her er metaforen mer raffinert. For Else er ikke her bare en fugl i bur, hun er fysisk sett en fugl. Hun spiller fuglen så fysisk at fuglen også får en kroppslig side. Hun blir et pynteobjekt plassert i det art deco-inspirerte fugleburet, og Elses kroppslighet som pyntegjenstand blir sidestilt med fuglen som blir plassert i stuen.

 

Berdal er kledd i hvitt. Kostymet er ganske anonymt, men bærer et preg av 1920-tallet samtidig som den helhetlige hvitheten, fra en hvit lue, hvit sminke og kjole, gir henne et preg av å være både et lik, en dukke, men også en klovn eller en engel. Som pyntegjenstand minner hun om en ballerina i et smykkeskrin eller spilledåse som snurrer når du åpner den. Hun kan ikke bevege seg, bare være til allmenn pynt og glede. Samtidig som hun gir meg den assosiasjonen gir hun i noen uttrykk meg følelsen av å være en Pierrot, og det er denne kontrasten mellom en nesten statueaktig frysning og levende teateruttrykk som gjør at Elses fangenskap oppleves så sterkt. Hun er både levende fysisk kropp og en stivnet kvinnefigur, hun er både fe og fysikk. Dette forsterkes ved bruk av cabaretmusikk som fremstiller henne som en seksuell utøver samtidig som det fremhever assosiasjonene til en spilledåse.

 

Ingrid Bolsø Berdal er en stor skuespiller med et talent for teatret. Det er kanskje fordi hun i det siste har vært mest sett i film der skuespillerprestasjonene ikke har stått i fokus, at dette på en måte overrasker meg. Da hun sist samarbeidet med Cilla Back i forestillingen Yvonne i 2008 basert på en tekst av den polske absurdisten Witold Gombrowicz, ble også dette fysiske landskapet undersøkt, og Berdal formidlet en fantastisk kroppslighet. Det interessante med Frøken Else sett i sammenheng med dette er måten de har tatt en i utgangspunktet psykologisk tekst og utviklet den på så mange plan ved hjelp av en sterk fysikalitet, men uten å miste det psykologiske nivået. Jeg mener ikke på noen måte at det er synd at Ingrid Bolsø Berdal har brukt mye av tiden sin på film, men ser at hun kler teatersalen svært godt, og kanskje særlig kammerformatet hvor hun aktivt kan spille på avstand og nærhet og på det fysiske mot det mentale. Hun har en kroppskontroll som er sjelden i norsk teater, og hun klarer å estetisere den fysiske og atletiske kroppen på en måte som skaper veldig interessant teater.

 

Død og liv

Mot slutten av forestillingen legger hun buret ned på langs og legger seg ned inne i buret. Hun skal til å drikke overdosen med sovemedisin hun har gjort klar på nattbordet. Og gjennom hele dødsprosessen, fra hun skal til å drikke det, drikker det og venter på resultatet, ligger hun i buret som er blitt som en kiste. Igjen er dette akkompagnert av et vakkert illustrerende lysdesign der et sterkt lys er rettet inn i buret og direkte på Else. Alt annet er mørkt. Det er som om hun allerede er gravlagt med alt dette stummende mørket rundt henne, og at døden allerede er et faktum når medisinen svelges. Dette trekker døden ut og gjør dødsøyeblikket mer interessant. Kvinners selvmord er jo ikke et uvanlig litterært eller dramatisk trekk, men her blir døden tilført liv ved at hun gjennom forestillingen tidvis fremstår som et lik, men også som en engel.

 

Kontraster

Dette er blitt en kontrastenes forestilling. Det er avstand og nærhet, liv og død, hore og madonna og fysikk og psykologi. Det er frihet og lengsel, fravær og nærvær og frihet og plikt. Mange av disse dikotomiene ligger latent i teksten, men Cilla Back oppnår i sin regi å underbygge disse konfliktene på en måte som øker intensiteten av dem.

 

Man kan sikkert si at det store fysiske fokuset sammenblandet med en drømmesfære tar fokus vekk fra teksten. Jeg mener imidlertid ikke at dette svekker forestillingen. Dette er ikke en forestilling som diskuterer eller fremhever sitt tekstlige grunnlag, men en forestilling som bruker en tekst til å fremheve tematikk og teatralt språk. Dette oppnår de svært godt, og jeg håper samarbeidet mellom Ingrid Bolsø Berdal og Cilla Back ikke er over, for dette er en kombinasjon det vil være interessant å følge i fremtiden også.

Advertisements