Happy Birthday, Putin

Forestillingen ble sett på Dramatikkens hus 15. april 2011.

Kompani REBEKKA/HUY
Iscenesettelse: Huy Le Vo og Rebekka Nystabakk
Skuespiller: Rebekka Nystabakk
Tekst: Geir Magne Pedersen, Rebekka Nystabakk og Huy Le Vo
Musikk: Solmund Nystabakk og Lars Myrvoll
Lysdesign: Norunn Standal
Scenograf: Lisa Hjalmarson
Kunstnerisk konsulent: Birgitte Strid
Foto: Lisa Hjalmarson

Teateranmeldelsen i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2/2011

Jeg blir glad når folk vil noe når de lager teater, enda gladere blir jeg når dette engasjementet blir brukt til å lage godt teater.

 7. oktober 2006, mens hun holdt på å bære inn matvarer hun hadde kjøpt på markedet, ble den russiske journalisten Anna Politkovskaja drept i oppgangen til bygården der hun bodde i Moskva. Samme dag fylte den daværende russiske presidenten Vladimir Putin 54 år. Anna Politkovskaja hadde gjort seg både nasjonalt og internasjonalt bemerket i debatten om krigen i Tsjetsjenia, og på den måten gitt lys til Tsjetsjenia-konflikten. Etter en lang rettssak, som endte med frifinnelse, er det fremdeles uklart om det var russiske eller tsjetsjenske myndigheter som bestilte drapet eller om det var noen helt andre som stod bak.

 

Med dette som utgangspunkt har det unge scenekunstkompaniet Rebekka/Huy bestående av Rebekka Nystabakk og Huy Le Vo reist til Moskva for å undersøke hvem Anna Politkovskaja var med det formål å lage teater. Det er blitt en reise i russisk politikk og ideologi og egne forutinntatte ideologiske kunnskaper.

 

Politisk og naiv

Hele prøvescenen på Dramatikkens hus er pakket inn i skumgummi, og Rebekka Nystabakk, som spiller hele forestillingen som monolog, står nært inntil publikum med en vegg av skumgummi i ryggen. At hun plasserer seg så nært oss gjør forestillingen veldig intim, nesten litt bekjennelsesaktig. Hun forteller oss om Anna Politkovskaja, om hvem hun var og hva som skjedde. Hun forteller om sitt eget forhold til denne historien, om en bok hun fikk av bestefaren sin, men som hun ikke leste før etter Politkovskajas død, og hun forteller om hvor lite hun hadde visst og ikke minst om hvor lite hun har brydd seg. Hun fremstår kanskje som litt vel naiv, men naiviteten brukes som et grep for å styrke følelsen av maktesløshet over en verden i urettferdighet, og det er gjennom denne personliggjøringen at forestillingen fremstår som en personlig dannelsesreise der kunnskap er et mål.

 

Observasjonene av Putins Russland er gode. De ser en generell passivitet i et samfunn preget av terrorfrykt. Russland er i krig, men det underkommuniseres og krigsnærværet erstattes av en post-sovjetisk passivitet underbygget av brudd på menneskerettigheter og drap på opposisjonelle journalister. De viser bilder av Putin i forskjellige situasjoner, han rir og han synger karaoke. Dette kobles til at Putin, da Anna Politkovskaja ble skutt flere ganger, feiret sin egen bursdag i storslagne omgivelser. Hva sier dette om Russland? Om Putin? Spørsmålene jeg sitter igjen med etter forestillingen sentrerer seg rundt hva terrorisme er; hvem utøver terrorismen og hvem kontrollerer frykten når alle er redde?

 

Melkesjokolade og skumgummi

Mange vil gjenkjenne Rebekka Nystabakk fra en melkesjokoladereklame som har gått på tv og i forkant av kinovisninger i en god stund. I reklamen spiser hun en hel plate melkesjokolade blant annet omringet av norsk natur og beitende kuer. I forestillingen lar hun seg selv bli avbrutt av en tv-skjerm som spiller reklamen, mens hun omtaler seg selv som jenta fra sjokoladereklamen. Bortsett fra en rask kommentar om kakaoproduksjon og barnearbeid blir sjokoladen stående litt for seg selv. Sjokoladen bidrar imidlertid til en mer helhetlig ideologikritikk som det bygges opp under når hun blir filmet foran Vasilij-katedralen i Moskva ikledd en stor, hvit pelslue mens hun spiser den samme sjokoladen. Melkesjokolade er et bilde på norskhet. Den symboliserer renhet og trygghet, og fremstilles her også som et bilde på Rebekkas egen naivitet samtidig som den blir et bilde på norsk passivitet. Ved å flytte sjokoladespisingen fra et norsk til et russisk ideologisk bilde, nemlig Vasilij-katedralen, avdekker de den ideologiske betydningen av melkesjokoladen, og viser oss samtidig tvetydigheten i det russiske bildet. På samme måte som melkesjokoladen fungerer skumgummien som et symbol på vår egen trygghet, som om vi lever i en polstret verden. Dette blir godt illustrert når hun blåser opp ballonger som hun så sprekker, den siste ballongen legger hun inni skumgummien og prøver å sprekke ballongen ved å hoppe og legge seg oppå, men ballongen forblir like hel.

 

Godt teater

Med denne forestillingen har Rebekka/Huy oppnådd å lage svært godt teater. De stiller noen spørsmål som leder til ettertanke, og både gjennom Rebekkas spill og kommunikasjon med publikum og gjennom hennes reise spiller de bevisst på forhold mellom nærhet og distanse. Det er vanskelig å lage politisk teater i dag, og det er en fare for at man overspiller naiviteten fordi det er skummelt å være polemisk eller bastant. Når Rebekka mot slutten sier at hun ikke vil slutte å være naiv har jeg litt lyst til å si til henne at hun er på god vei, og at det er riktig. At det er lov å mene, det er lov å lære og det er lov å formidle denne kunnskapen. Denne forestillingen er deres reise mot denne kunnskapen, og jeg gleder meg til å se hvor denne reisen går. Jeg vet ikke helt hva de mener med å være naiv, men de har vist at de klarer å være politiske, jeg håper de fortsetter med det. Hvis de mener at det å være naiv er å våge å stille spørsmål har de funnet en retning. Jeg gleder meg til å se denne retningen vokse, kanskje også ut av naiviteten.

Advertisements