Monsternaturalisme

Lulu er Mariann Holes forestilling. Det er hennes kropp og hennes tilstedeværelse som bærer hele forestillingen. Derfor skulle jeg gjerne sett enda mer av henne.

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 3/4 – 2013

 

Lulu Pandoras Eske – En monstertragedie

av Frank Wedekind

Regi: Victoria Meirik

Scenografi/lys: Ingrid Tønder

Dramaturg: Mari Vatne Kjelstadli/Gerd Stahl

Nationaltheatret 29. august 2013

Frank Wedekinds stykke Lulu ble ansett for å være frivolt og støtende da det hadde premiere i 1904. Stykket som det presenteres i dag var først tenkt som to enkeltstående stykker, men i dag spilles de ofte sammen i en forkortet form. Dette er også gjort i Nationaltheatrets versjon som er basert på Wedekinds opprinnelige versjon som ble funnet i en bankboks i 1986. Det er gjort et omfattende dramaturgisk arbeid for å få stykket til å henge sammen som en helhetlig enhet samtidig som forestillingen ikke overgår en vanlig kveld i teatret på to og en halv time.

 

Med tanke på forhåndsomtalene om hvor revolusjonerende formidlingen av den kvinnelige seksualiteten var da stykket først ble skrevet og spilt, er det med en viss humring jeg legger merke til hvor mye blest det ble av Nationaltheatrets forestillingsplakat med et bilde av en naken Mariann Hole. Det er morsomt å le av hvor skummelt kvinnelig seksualitet var i gamle dager, men en avbildet naken kvinne er fremdeles ikke helt greit. Så er vi kanskje ikke så komfortable med denne seksualiteten som vi liker å tro, og Wedekinds tekst er derfor heller ikke uten relevans eller evne til å provosere eller underholde. Spørsmålet er allikevel om forestillingen makter å ta på seg disse forventningene og utfordringene, eller om det skitne forblir skittent og det seksuelle og sensuelle forblir fremmed.

 

Seksuell fantasi

Wedekinds tekst er lang og detaljert. Det er et stort persongalleri med både brede og smale karakterer i den forstand at noen blir presentert som sjablonger, mens andre gis mer dybde og utvikling. Dramaturgisk er teksten springende, men allikevel fokusert, og Lulu gis en klar indre utvikling som et resultat av de eksterne forholdene hun er tvunget til å leve under. Lulu er en ung, vakker kvinne som er blitt hentet opp av fattigdommen av en rekke kåte menn som utnytter henne som et bilde i en seksuell fantasi, og som Lulu tilpasser seg i sin egne naive overlevelsesstrategi. Det hele ender mørkt og dystert med Lulu som gateprostituert i London der utnyttelsen av henne de gjenlevende mennene foretar av henne tar en vulgær, ekspressiv og kjent vending.

 

I Nationaltheatrets versjon fremstår stykket og fremstillingen av Lulu innledningsvis som en form for symboltung absurdisme. Lulu i Mariann Holes fremstilling fremstår som en sjablong, et engleaktig vesen uten ryggrad eller bunn. Hun fremstilles innledningsvis som en fantasifigur, som en drømmeaktig alv, men også som en kroppslig kvinne, som hore og madonna. Og i denne samtidige hore og madonna-fremstillingen fremheves fantasieksistensen hennes som en eksistens utelukkende basert på mannens blikk og begjær uten avklarte evner eller egenskaper utover fantasifunksjonen. Det er kuttet såpass mye av originalteksten at de mer forklarende aspektene ved Wedekinds tekst er redusert til et konsist og symboltungt språk. Dette kler på mange måter formen som er valgt i de innledende aktene som får et tragikomisk skjær når mann etter mann dør av ulike årsaker, men alle på grunn av Lulus seksualitet.

 

Fysisk dramaturgi

Mariann Hole som Lulu får derfor i de første aktene av forestillingen en symbolsk funksjon, som et bilde eller fantasi. Dette betyr imidlertid ikke at hun ikke oppleves som fysisk, for til tross for denne engleaktige fantasifunksjonen er Mariann Hole til stede på scenen som kropp, og kommunikasjonen med publikum er fysisk. Hun mestrer denne dobbelheten av å være sjablongaktig ikke-eksisterende og sterkt fysisk tilstedeværende på en fascinerende måte, og det er denne fremstillingen som bærer hele forestillingen. Alle de mannlige skuespillerne blir, med rette, tilsidesatt og mindreverdige i sin sikling over Lulu og hennes besnærende selvkontroll og tilstedeværelse. Samtidig som hun fremstilles uten ryggrad blir det nettopp den manglende ryggraden som blir hennes kontrollfunksjon. Det er interessant at hun som eksisterer kun som et resultat av et mannlig blikk også blir forestillingens tyngdepunkt som all kontroll og narrativ utvikling springer ut fra.

I Nationaltheatrets bearbeidelse av Wedekinds tekst blir stykkets dramaturgi nesten episk. I de tre første aktene dør Lulus menn etter tur og tar hverandres plass. Etter at tredje mann har dødd i et sjalusioppgjør, begynner fjerde akt med at Lulu reiser til Paris med sin fjerde mann som også er sønnen til mann nummer tre. I Paris, og etter hvert i London, har Lulu, som hittil har lyktes med å gifte seg med menn velstående nok til å forsørge henne, måttet selge seg selv som en simpel hore. Her dukker det også opp en lesbisk beundrer i tillegg til en rekke mannlige friere og kunder.

 

I både Nationaltheatrets bearbeidelse og i Wedekinds originaltekst tar stykket en uventet vending i fjerde akt med denne reisen som innleder Lulus endelige fall. I forestillingen på Nationaltheatret blir imidlertid denne vendingen også en vending vekk fra det symbolske og delvis absurde språket til et mer realistisk formspråk. I originalteksten oppleves Lulus fall som et resultat av en gradvis utvikling, mens i Nationaltheatrets konsise nedstripping kommer denne vendingen mer overraskende, og den stramme regien fra de tre første aktene svinner litt hen til fordel for det som etter hvert føles som transportetapper som må til for å forklare utviklingen av narrativen. Når bakgrunnsinformasjon og dybde i karakterene er fjernet for å skape en mer konsis dramaturgi i de første aktene blir det etter hvert tydelig at det er en del som derfor ikke er kommunisert til publikum, og når dette skal tas igjen forsvinner den konsise stilen som innleder forestillingen. Det er som om den innstuderte og sjablongaktige stilen som er blitt holdt gjennom de tre første aktene smuldrer litt opp ved denne vendingen, og at skuespillerne griper etter kjente teknikker for å få forestillingen til å fortsette å bevege seg fremover. Der Wedekind i sin tekst legger opp til en gradvis indre utvikling i karakterene, og da hovedsakelig hos Lulu, kommer dette mye mer plutselig i Nationaltheatrets versjon, og jeg savner det symbolske nivået og sjablongene når forestillingen foretar sin realistiske vending. Dette resulterer i at forestillingen oppleves som litt schizofren, som at den ikke har funnet sin endelige form eller har bestemt seg for hva den egentlig vil.

 

Økende naturalisme

Forestillingen har sin styrke i Mariann Hole. Hennes kroppslige tilstedeværelse er det som gir forestillingen sine beste øyeblikk. Lulu er en karakter som har lært seg å leve som både kroppslig og åndelig fantasi. Denne fantasien er både en overlevelsesmekanisme som hun selv ynder å tro på og en måte for henne å oppnå kontroll over seg selv og sine mange friere. Hole får frem denne dobbelheten gjennom å spille Lulu fysisk, men samtidig sårbart og varsomt. Hun blottstiller Lulus begjær, og kontroll over dette begjæret, samtidig som hun fremstår som et offer for både sitt eget og friernes pågående begjær. Det er derfor synd at hun ettersom forestillingen utvikler seg blir mer og mer offer for dette og den kroppslige kontrollen blir borte til fordel for en mer tradisjonell kvinnelig offerrolle. Den dramaturgiske endringen i stil gir Hole mindre spillerom i karakteren, og dobbelheten i det alveaktig, men kroppslige som var så tydelig innledningsvis får ikke lenger sin egen utvikling. Det er ikke tvil om at karakteren Lulu utvikles i sin offerrolle, og at utviklingen i hennes egen prostitusjon, fra en overseksualisert Pygmalion til en simpel gatehore, problematiserer en kvinnerolle som oppstår som et resultat av mannens blikk. Jeg skulle bare ønske at denne offerrollen ble opprettholdt i et symbolsk skjær fremfor den økende naturalistiske og skjebnetunge varianten vi får se mot slutten av Meiriks iscenesettelse.

 

Lulu er en fascinerende forestilling og en fascinerende tekst. Diskusjonene som oppstod i forbindelse med Nationaltheatrets informasjonsmateriale viser at scenisk seksualitet fremdeles kan ha effekt. Det lille som er av faktisk nakenhet i forestillingen er for en gangs skyld ikke umotivert eller malplassert, men effektfull og overbevisende. Det er allikevel fare for at den naturalistiske vendingen forestillingen tar og det økende fokuset på skjebne og Lulu som kroppslig offer får forestillingen til å gå i den vanlige fellen der all seksualitet og begjær fremstilles, om ikke som skummelt, i hvert fall som skittent.

Advertisements