Jurij Ljubimov (1917 – 2014) – Nekrolog

(Foto: http://www.kremlin.ru)

Nekrolog over Jurij Ljubimov publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4/2014

Den 5. oktober 2014 døde den russiske teaterregissøren Jurij Ljubimov. Det er fristende å si at en æra er over, men den æraen han representerte ble avsluttet for en stund siden. Det er allikevel ingen tvil om at han representerte den godt.

I foajéen på teatret Ljubimov ble satt til å lede i 1964, Teatret på Taganka i Moskva, henger det portretter av Brecht, Meyerhold, Vakhtangov og Stanislavskij. Historien skal ha det til at han egentlig bare ønsket å henge opp tre, men at det var myndighetene som bestemte at han også måtte ha med portrettet av Stanislavskij hvis de resterende portrettene skulle få henge. Jeg vet ikke om det er sant, men historien viser hvor mye symbolverdi som lå i disse navnene og hvilken tradisjon Ljubimov skapte sitt virke innenfor.

Portrettene på veggen i foajéen kom opp etter at portrettet av Brecht hadde blitt brukt i forestillingen som åpnet for Ljubimovs overtakelse av Teatret på Taganka, Brechts Det gode mennesket fra Sezuan. Forestillingen brøt med den rådende realistiske stilen i teatret ved aktivt å benytte Brechts teknikker og ved å skape et visuelt rom. Arven fra Stanislavskij stod sterkt i Russland etter krigen, og det var særlig ved å nedjustere bruken scenografi, og ved henvendelser til publikum at Ljubimov utfordret det bestående. Selv om Ljubimov ville endre på fremføringspraksis og valgte uvanlig repertoar, er det lite som tyder på at han fra begynnelsen av tok aktive estetiske valg for å kritisere regimet. Gjennom utviklingen av det visuelle rommet dukket det allikevel opp noe som ble oppfattet som ideologisk opposisjon, og det var denne opposisjonen som gjorde ham legendarisk i et plaget Russland i tiden etter Stalin.

I denne perioden var den russiske teaterestetikken svært statisk. Kunstnerteatret hadde en dominerende rolle, og det var klassikere, anført av Stanislavskij-tro Tsjekhovoppsetninger i tillegg til noen andre godkjente dramatikere som dominerte oppsetningspraksisen. Selv om Stalin-tidens prinsipper om at teatret skulle være fritt for konflikt ikke lenger var gyldige, var tekstene som kom gjennom sensuren enten klassikere, kritikk av borgerskapet eller hyllester av det bestående. Ljubimov satt kunsten først, og det visuelle fokuset ble i seg selv oppfattet som utfordrende.

Noe av det som i størst grad bidro til å gjøre Ljubimov og Teatret på Taganka kjent over hele Russland var samarbeidet med skuespilleren og visesangeren Vladimir Vysotskij. Vysotskij ble svært populær gjennom ulovlig omsatte kassetter med regimekritiske viser. For Tagankas del er han nok mest berømt for sin rolle som Hamlet fra 1971. I videoer og bilder fra forestillingen ser man en nedstrippet scene med et stort bevegelig teppe som delte scenen i to og skuespillere i enkle, organiske kostymer. Vysotskij som Hamlet var kledd i en sort ullgenser, og orkestergraven skal ha vært fylt med jord, noe som viser et fokus på det organiske, jordnære og menneskelige. Utover på 1970-tallet ble flere av Ljubimovs forestillinger stoppet av sensuren. I 1980 døde Vysotskij, og en minneforestilling til ære for ham ble bare tillatt vist én gang. I 1983 kritiserte Ljubimov eksplisitt sovjetiske myndigheter i et intervju med den britiske avisen The Times under et besøk i London, noe som førte til at han ble tvunget til å emigrere.

 

Etter Sovjetunionens fall ble Ljubimov gjeninnsatt som kunstnerisk leder på Taganka. Noe var imidlertid borte, Teatret på Taganka hadde mistet sin funksjon, og interessen var dalende. Da jeg var i Moskva en periode i 2006 var jeg svært fascinert av Ljubimov, både estetisk og kulturelt, men i samtale med russere ble jeg med hoderysting fortalt at Taganka var blitt kjedelig og utdatert. Siden Teatret på Taganka er et repertoarteater og forestillinger spilles i årevis fikk jeg anledning til å se noen av de mest omtalte forestillingene, som Ljubimovs suksessiscenesettelse av Bulgakovs Mesteren og Margarita. Det var en visuelt vakker forestilling som holdt seg i et eventyrlandskap, men allikevel klarte å holde på en nerve og relevans. Jeg så også en iscenesettelse av Bulgakovs roman Teatral’nyj roman (Teaterromanen) fra 2002 hvor han lot djevelen bli spilt av en mann med Stalinmaske. Her klarte han å opprettholde et kritisk blikk som var mer eksplisitt enn han kanskje kunne ha tillatt seg i Sovjetunionen, men slagsiden var borte, noe samtidens kritikk bærer preg av.

I 1991 var Ljubimov blitt 74 år gammel, og kunne sikkert ha valgt å pensjonere seg, men han må ha vært en uvanlig sta mann, og valgte å fortsette helt til det siste. Gjennom hele karrieren bar teatret hans med seg en grunnleggende russisk intellektualitet og tekstglede som han også bar med seg til slutten. Det var ikke lenger noen utpreget brodd, men estetikken beholdt en grunnleggende antitotalitær holdning. I 2006 hadde han premiere på Antigone, en forestilling som gjorde sterkt inntrykk på meg. I forestillingen lot han koret spille en stor rolle med en rytmisk deklamerende stil, og fokuserte på denne måten på det rituelle aspektet i det greske teatret og fortsatte på poetisk vis å understreke det jordnære og organiske gjennom lysbruk og kostymer. Ljubimov var nok svært sta og fryktløs, og i 2012 forlot han teatret etter 48 år på grunn av en konflikt med skuespillerne som krevde å bli betalt. Han var da 95 år gammel.

Jeg har alltid sett på det med en dobbelbunnet ironi at Ljubimov var like gammel som revolusjonen. Det var en revolusjon som motarbeidet ham, og som han etter hvert motarbeidet selv, men også en revolusjon som skapte ham, som lot ham skape et unikt teateruttrykk som ikke kunne eksistert på et annet sted til en annen tid. Han plasserte seg selv aktivt i arven etter store russiske regissører, og klarte på den måten å bli den teaterregissøren som best belyste den sovjetiske virkeligheten på scenen både under og etter Sovjetunionen.

Advertisements