Brakkesyke

Hanne Tømtas Tre Søstre er blitt en øvelse i kjærlighet og klaustrofobi, eller en øvelse i den klaustrofobien mangel på kjærlighet fører til.

 Teateranmeldelse i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4/2014

Anton Tsjekhovs Tre Søstre er et monotont stykke dramatikk. Det skjer ikke så mye, selv når det virker som om noe skal skje, som en karnevalsfeiring i andre akt, avlyses det til fordel for den rådende apatien. Og når byen begynner å brenne i tredje akt har heller ikke det noen særlig innvirkning på de sentrale karakterene, det er en hendelse i en rekke av hendelser de er like apatiske til som vodka og vær. Allikevel er stykket preget av en nerve og intensitet, og det er denne intensiteten som sitter igjen i meg etter å ha sett Hanne Tømtas oppsetning på Nationaltheatret.

 

Intimt

Forestillingen spilles på bakscenen, som vil si på hovedscenen, men med inngang fra baksiden av teatret og med publikum og skuespillere plassert sammen på innsiden av jernteppet sånn at salen ikke er synlig. Dette skaper et helt eget intimt scenerom som åpner for nærhet og tilstedeværelse. Ved å legge gulvtepper på scenegulvet skapes en hjemmekoselig atmosfære som bryter med den lukkede teatersfæren bakscenens vegger representerer. Det lukkede jernteppet ut mot teatersalen bidrar til å skape en lukkethet som både kan knyttes til den knugende innestengtheten i hjemmet, men også en teatral adskillelse fra den virkelige verden utenfor.

 

Hanne Tømta har lagt opp til en teksttro versjon av stykket, bare små endringer er gjort, og blant annet er to fenriker kuttet fra rollelisten. Disse fenrikene har ikke en viktig plass i Tsjekhovs stykke, men de bidrar i teksten til stemningen av at søstrene og broren Andrejs hus er åpent, og at det rett som det er stikker innom offiserer fra den nærliggende militærforlegningen. Mangelen på de ekstra offiserene synes jeg imidlertid løses fint i forestillingen gjennom den intime scenografien. Publikum blir her invitert inn i familiens stue, og slik opprettholdes det paradoksale i at familien Prozorovs hus har åpne dører for de som kommer på besøk, men familien selv for evig virker bundet til det samme huset.

 

Alder

I Tsjekhovs tekst er søstrene unge kvinner som opplever at de står på terskelen av livet. I Tømtas iscenesettelse er søstrene, spilt rolig og behersket av Trine Wiggen, Laila Goody og Mariann Hole, betydelig eldre. Denne endringen i alder bidrar til at maktesløsheten søstrene føler forsterkes. Det er i første akt fremdeles bare gått ett år siden faren deres døde, men på spørsmål om hvor lenge det er siden de flyttet fra Moskva til provinsbyen, svarer Olga i forestillingen at det er 21 år siden, 10 år lenger enn hos Tsjekhov. Dette er ikke store endringen, men det betyr at det allerede fra begynnelsen virker mindre sannsynlig at de skal komme seg bort, og at følelsen av motstand mot det samfunnet de lever i har gjæret lenger. Den mellomste søsteren Masja giftet seg med læreren Kulygin da hun var 18 år gammel, dette er beholdt i forestillingen, men hvis vi kan gå ut fra at Masja er ti år eldre, blir tyngden av hennes kjærlighetsløse ekteskap med læreren om mulig enda mer drepende.

 

Søstrenes alder i forestillingen øker deres bitterhet. På denne måten tillegger Tømta stykket noen dimensjoner, som for min del gjør forestillingen enda mer eksistensiell, men også mer parodisk. Den eneste som ikke er eldre enn det Tsjekhov legger opp til er broren Andrejs kone Natasja, spilt av den unge, nyutdannede skuespilleren Marianne Stormoen. Hun fungerer som opposisjon til søstrene, som en representant for det uambisiøse, men lykkelige. Hennes relative ungdom øker naiviteten hennes, men gjør henne også til et større symbol på søstrenes bitterhet og angst.

 

Kjærlighet, Moskva og klaustrofobi

Et gjennomgående tema i Tre Søstre er deres dragning mot Moskva. De føler seg malplassert i provinsbyen, og lengter tilbake til sin fødeby Moskva. Masja sier et sted at hvis hun hadde bodd i Moskva hadde hun ikke lagt merke til årstidene, alt de forbinder med den drepende kjedsomheten i provinsbyen er borte i drømmenes Moskva. Tidligere har jeg alltid lest den rollen Moskva spiller i stykket som drømmen om det innholdsrike livet, om å være til stede der det skjer og som kontrast til kjedsomheten de opplever i provinsen. Tømtas oppsetning oppnår imidlertid å snu dette rundt for meg, og om ikke endre så i hvert fall utvide hvordan jeg opplever søstrenes dragning mot Moskva. Alle søstrene opplever større eller mindre kjærlighetsintriger i løpet av stykkets gang, og tidligere har jeg lest disse kjærlighetsintrigene som kjedsomhetsfyll mens de venter på det store livet utenfor. Hos Tømta settes imidlertid kjærligheten i fokus, og drømmen om Moskva fungerer i større grad som substitutt for den manglende kjærligheten, ikke nødvendigvis som mål i seg selv. Det er kjærligheten de drømmer om. De ønsker å bli sett, å bli elsket og elske. I tredje akt sier Irina at hun hele tiden har ventet på at de skal reise til Moskva, og at hun der skal finne kjærligheten, men at hun nå innser at det ikke kommer til å skje og at hun derfor like så godt kan gifte seg med baron Tusenbach, som er en av de militære som frekventerer huset, men som hun ikke elsker. Denne replikken stod i Tømtas iscenesettelse ut for meg som en innsikt om at kjærligheten og Moskva har vært to sider av samme sak for henne, og at ved å gi opp det ene gir hun også opp det andre.

 

Tsjekhovs stil der ingenting egentlig skjer, og det er få dramaturgiske klimaks, fører ofte til at den eksistensielle kjedsomheten og apatien blir dyster i det sceniske uttrykket. Tømta klarer imidlertid å skape en lystig stemning i det klaustrofobiske rommet. Det er mye latter og komisk oppgitthet. Karakterene er gode mot hverandre, sånn i all hovedsak, og med unntak av Natasja, forenes de i sin livskamp. Sammen med den inkluderende scenografien gjør dette at jeg nesten får lyst til å være med fordi den svært klaustrofobiske stemningen skaper en sterk følelse av samhold til tross for at de holder på å kveles. Stemningen blir nesten karnevalesk, der hierarkiene er avskaffet og alle sitter i samme båt. Sånn sett er det passende at det er Natasja som avlyser familiens karneval i og med at hun står utenfor det klaustrofobiske fellesskapet. Når militærforlegningen i fjerde akt skal flyttes, er det vanskelig å si om dette skaper muligheter for forandring for søstrene, eller om det bristende fellesskapet dreper deres eneste gnist av livsopphold. Jeg vet ikke. Slutten på Tre Søstre føles plutselig åpen.

Advertisements