Langt inni skogen den grønne

 

Konsept/regi/utøvere/scenografi: Camilla Vislie og Jimmie Jonasson.

Komponist/musiker: Gyrid Nordal Kaldestad.

Kostymer: Gjøril Bjercke Sæther.

Lys: Magnus Mikaelsen.

Foto: Janne Hoem.

Fotnote til Rødhette og Ulven handler ikke om Rødhette og Ulven. Men Rødhette og Ulven handler kanskje heller ikke om Rødhette og Ulven, eller noe i den retningen.

Teateranmeldelse i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2015.

Sett på Black Box Teater 13. november 2014

Fotnote til Rødhette og Ulven er Camilla Vislie og Jimmie Jonassons første forestilling sammen på Black Box Teater. Jeg ante ikke hva jeg hadde i vente, og det er jeg glad for, for det gjorde reisen inn i deres mystiske univers større og mer overraskende. Begge har bakgrunn fra Grusomhetens teater, og det kan man gjenkjenne i estetikken, allikevel vil jeg påstå at de har oppnådd noe mer subtilt og sublimt, om det er mulig å bruke de to ordene i samme setning.

Skog

Vislie og Jonasson står oppført som regissører, utøvere og scenografer, og det kan hende at det er derfor dramaturgien i forestillingen oppleves som så likestilt hvor alle aspekter ved forestillingen får like mye plass og blir like viktige. De har imidlertid tre scenografiske assistenter, Anja Malec, Ida Grimsgaard og Trude Johansen, og det kan være derfor scenografien er blitt så omfattende, man kan se at det ligger timevis av arbeid bak. Bakveggen er dekket med mose, og gulvet med jord. Når man kommer inn på Lille Scene, lukter det skog, men ikke sånn hyggelig vårskog med nye granbarskudd, det lukter våt jord og kjeller. Nederst på moseveggen er det en liten utgang dekket med teaterrød fløyel, som et lite sceneteppe som også henviser til det røde i Rødhette. Det er også flyttet inn trær eller deler av trær på scenen. Trærne er helt uten blader, og står sånn sett i stil til årstiden ute, men det lyser også død og forråtnelse av disse grenene, det er lite som tyder på at dette er trær som noen gang kommer til å våkne til liv igjen. På et tidspunkt i forestillingen blir det også plassert en haug med pappmasjékråker i trærne, og det øker følelsen av død, men på et eventyraktig plan fordi det symbolske i det blir så tydelig. På denne måten har de oppnådd å skape et teaterrom som skiller seg kraftig fra verden utenfor, et skummelt og skrekkaktig eventyrrom. Jeg tror det ordløse spillet bidrar til dette, Vislie og Jonasson er de eneste aktørene på scenen. De lager lyd, men ytrer ingen ord. De er mennesker og dyr på en gang, mennesker med dyreaktige instinkter, kanskje. Det hele er litt ubestemmelig og mystisk, og det åpnes et stort rom for refleksjon. Lyd- og lysarbeidet står ikke Vislie og Jonasson ansvarlig for selv, men har fått hjelp av komponisten og lyddesigneren Gyrid Nordal Kaldestad og lysdesigneren Magnus Mikaelsen. Både lyd og lys inngår som en likestilt del av forestillingen som helhet, det er vakkert og spennende, men er også knirkefritt til stede i helheten. Ikke på noe punkt blir det som skjer på scenen overskygget, man kan heller si at lys og lyd ligger som et umerkelig vakkert kommentarspor som høyner totalinntrykket betraktelig.

 

Rødhetteparabelen

Forestillingen heter Fotnote til Rødhette og Ulven. En fotnote kan i denne sammenhengen forstås som en kommentar eller utdypning, men også det som det ikke var plass til i brødteksten, et tillegg. Noe de som vil kan bruke ekstra tid på å fordype seg i, men som det også er lov til å bla forbi. Hadde forestillingen hatt en annen tittel ville ikke dette eventyret slått meg som referanse i det hele tatt. Det er lite rødt i forestillingen, et sted spises det bær som drypper av som blod, og det lille forhenget på bakveggen er rødt. Det er ingen egentlig ulv, en slags grå og reveaktig figur får litt plass, og jeg tolker det som en ulv, men det trenger ikke å være det. Det er heller ingen bestemor eller jeger, bare noen gyngestoler som er litt bestemoraktige. Når Jonasson på et sted har kledd seg ut som kongen er min første assosiasjon at han er jeger, men det viser bare hvor sterkt eventyret står i meg når jeg ser forestillingen, og hvordan det legger føringer for de assosiasjonene jeg gjør mer enn at det er tiltenkte kommentarer til det faktiske eventyret.

 

I 1976 gav den amerikansk-østerikske psykoanalytikeren Bruno Bettelheim ut boken The Uses of Enchantment hvor han analyserte europeiske eventyr psykoanalytisk. Bettelheims lesning av Rødhette og Ulven tar for seg det pubertale ved fortellingen, og ser eventyret som en parabel over den unge jentas seksuelle oppvåkning, og hennes forhold til foreldrene representert av bestemoren og jegeren. Vislie og Jonasson påpeker også i informasjonsmaterialet at eventyret kan ses å handle om voldtekt, og den psykoanalytiske lesningen av eventyret er ikke fremmed for dem. Dette bidrar også til min lesning av forestillingen. Det mørke, våte og mystiske drømmeuniverset fremstår som en underbevissthet hvor de mørke dragningene er plassert, hvor det som skremmer oss i oss selv av død, liv og begjær ligger og ulmer i mørket. Vi vet ikke hva det er, men at det er der, som et sublimt objekt vi samtidig kan frykte og begjære. Denne lesningen gjør også at jeg tillegger alle objektene en symbolladet mening til tross for at jeg ikke finner den. Mot slutten av forestillingen bærer Vislie og Jonasson et stort menneskeben av papp ut på scenen, det henviser kanskje til menneskene som blir spist av ulven, og så kommer ut av magen på den igjen som i en slags omvendt fødsel, men benet står frem for meg som et symbol. Jeg vet ikke hva det er et symbol på, og det er jo heller ikke så farlig, men jeg vil at det skal være mening i det, og denne uvisse meningsdannelsen som jeg ikke klarer å få til å gå i hop blir selve meningen for meg. Jeg undrer meg fremdeles over både det ene og det andre i denne forestillingen, Rødhette eller ikke, og det er jo ganske fint.

 

Advertisements