I-landsproblemer

 

Apokalypse da av og med: Rebekka Nystabakk, Huy Le Vo, Ivar Furre Aam, Stine Fevik, Nina Eileen Sponnich, Lisa Hjalmarson, Norunn Standal, Solmund Nystabakk og Rakel Nystabakk.

I forestillingen Apokalypse da! tar kompaniet Rebekka/Huy for seg de store spørsmålene i verden, og stiller spørsmålene på en måte de bare kan bli stilt i en de verden som renner over av velstand.

Teateranmeldelse i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2015

Tittelen Apokalypse da! henspiller på Francis Ford Coppolas film Apocalypse Now fra 1979 som er løst basert på Joseph Conrads bok Heart of Darkness, og handler om et militært oppdrag jungelen i grenseområdene mellom Vietnam og Kambodsja under Vietnamkrigen. Den nye tittelen viser til at det tross alt begynner å bli lenge siden den krigen, men de generelle menneskelige lidelsene i verden eksisterer fremdeles, og hvis jeg forstår Rebekka og Huy riktig, er det både den generelle og den spesielle lidelsen, og vår oppfatning av den, de ønsker å behandle i denne forestillingen.

 

Dårlig samvittighet

Det er fem skuespillere på scenen gjennom hele forestillingen, og innledningsvis veksler de på å be publikum tenke på ubehagelige ting, alt fra utygget knekkebrød som ligger i halsen og verken går opp eller ned til mer smertefulle tankeeksperimenter som å tenke seg en tråd som strammes rundt brystvorten helt til den faller av. Dette følges opp av at Stine Fevik forteller en lang historie om at hun har tatt nattoget fra Bergen, og på Oslo S ble hun møtt av noen som ville gi henne en gratis refleks fordi det var refleksens dag. Stilen er litt stream-of-consciousness og litt stand-up, og virker der og da litt malplassert samtidig som det er tydelig at det er en grunn til at denne historien er vektet såpass tungt. Som tilskuer hadde jeg på dette tidspunktet imidlertid forventet noe tyngre siden tittelen henspilte på temaer om krig og konflikt fremfor hverdagslige irritasjonsmomenter, og jeg syntes vektingen av hverdagsirritasjonen ble litt forvirrende.

 

Det var selvfølgelig allikevel en større mening med det hele. Historien om refleksens dag, og om hvor irriterende det hadde vært å møte de som så ivrig skulle gi bort gratis reflekser festet seg hos meg fordi jeg hadde fått en sms av en venninne denne dagen hvor hun forklarte meg at hun hadde fått en gratis refleks på vei til jobb. Refleksgiverne må ha vært veldig ivrige siden de hadde oppnådd å gjøre uutslettelige inntrykk på flere. Min andrehåndsopplevelse av irriterende refleksgivere bidro til at irritasjonen over refleksens dag i forestillingen ble stående for meg som selve inkarnasjonen av det vi kan kalle ilandsproblemer, på det som ikke egentlig er et problem, men som blir et problem for oss fordi vi gjør det til det eller fordi vi synes det er litt upassende eller irriterende. Og det er her forestillingens appell til vår dårlige samvittighet trer frem. For når mer alvorlige temaer ble belyst, var det nettopp glemselen, og alt det som er vanskelig å forstå som ble satt i fokus. Vi husker ikke, vil ikke huske, eller i hvert fall ikke forstå. Valget om ikke å forsøke å forstå fordi det gjør vondt gir oss allikevel litt dårlig samvittighet, og i min lesning av denne forestillingen er det vår dårlige samvittighet som blir hovedtema, det at vi sitter i all vår velstand og innimellom er nødt til å tenke på napalm. I vår hverdag blir reflekser mer irriterende enn napalm.

 

Sarajevo – jeg ser barn som blir forlatt

I 1993 gav den da ni år gamle Kine Ludvigsen ut sangen Sarajevo om lidelsene i den bosniske hovedstaden under krigen i Jugoslavia. Jeg husker denne sangen fra min egen barndom og den er medfølende til det parodiske, noe som sikkert også er grunnen til at sangen blir brukt i forestillingen. Når skuespillerne synger med den niårige Kines naive dårlige samvittighet viser de oss gjennom sin ironiske distanse den mer allmenne dårlige samvittigheten. Jeg forstår godt at de har falt for fristelsen å bruke denne sangen, men det bidrar også til at forestillingen blir noe ufokusert og litt rotete. Jeg forstår at det ikke er Vietnamkrigen i seg selv som er tema for forestillingen, men ved å bruke det som en så sterk tematisk inngang burde det også forblitt i fokus. Et annet sted i forestillingen legges det også inn en referanse til massakeren på Utøya ved at en parallell blir dratt mellom vietnamesiske båtflyktninger som svømmer for livet og ungdommene som kastet seg i vannet for å berge livet. Jeg kan igjen forstå at denne parallellen fristet, at den lå der så nær og så virkningsfull, men jeg opplever den som toppen av kransekaka av lidelsesperspektivet. Istedenfor å bli engasjert ble jeg ble litt matt av min egen dårlige samvittighet, og i mitt stille sinn håpet jeg at de hadde cava i foajeen, hvis de var tomme ville det vært et ekte ilandsproblem. Jeg skulle bare ønske at forestillingen hadde fått meg til å håpe på endring, på en bedre verden, isteden får jeg lyst til å lulle meg inn i mitt eget status quo. Å hanskes med den dårlige samvittigheten er vanskelig, umulig nesten, og all ære til dem for å ville. Rebekka og Huy vil noe med det de lager, og det beundrer jeg. Jeg gleder meg fremdeles til å følge dem videre. Denne forestillingen ville imidlertid vært bedre om den hadde vært litt mer fokusert.

 

 

 

Advertisements