For faderen, sønnen og sønnesønnen

TEATER OG IDEOLOGI: – En forståelse av disse forestillingene som ideologiske verktøy kan hjelpe oss å forstå en ideologi som undertrykker en hel nasjon. Teaterviter Julie Rongved Amundsen skriver om barn som opptrer i Nord-Korea.

Publisert på scenekunst.no 22.09.15


Det er noe spesielt med barn som opptrer. De er gjerne uten innøvd selvbevissthet og forestillingene er preget av barnets usjenerte glede over å bli sett og applaudert. Fordi små barns opptreden oppleves uskyldig og improvisert, oppstår det et ekstra nivå av overraskelse når de også er veldig flinke til noe, og disse ferdighetene med ett blir det sentrale aspektet ved forestillingen. I Nord-Korea er det å framheve barns ferdigheter regelen snarere enn unntaket, og det foregår ofte i egne barneperformancer. Som en del av disse forestillingenes ideologiske innhold og funksjon utmerker barnas ferdigheter seg fordi de er så imponerende, og for et ikke-koreansk publikum er det å vise frem barn på denne måten også svært uvant.

Det uvante og imponerende ved forestillingene har ført til at videoer fra nordkoreanske barneforestillinger er blitt populære å dele på internett. De er uttrykk for en fremmed kultur og undertrykkende ideologi, men oppleves av mange også som dypt imponerende og tiltrekkende. Dette ser man tydelig i kommentarfeltene på youtube som veksler mellom avsky og antydninger om snikskyttere i kulissene og anmodninger om at vestlige samfunn skjerper barneoppdragelsen for å få like flinke barn.

Nordkoreanske barn opptrer hele tiden og ved enhver anledning, men hvilken funksjon har forestillingen i en nordkoreansk ideologisk kontekst? Hvorfor er forestillingene så omfattende og hvilken rolle spiller det at barna er så flinke? Fordi barneforestillinger av ulike slag benyttes både til hverdags og fest i Nord-Korea, er det vanskelig å skille mellom ulike forestillinger og forestillingsfunksjoner. Jeg vil allikevel foreslå en sånn inndeling nedenfor for å vise noe av mangfoldet, og jeg skiller mellom merkedagsforestillinger, rene talentoppvisninger og barns opptreden i massegymnastikkforestillinger. Fordi mangfoldet er så stort og genren(e) så uvante for oss, vil jeg innledningsvis forsøke en objektiv beskrivelse av forestillingene for å kunne gi en redegjørelse for hvorfor disse forestillingene ikke bare er latterlige uttrykk for en fremmed kultur, men kan forstås som ideologiske verktøy. Jeg mener at en forståelse av disse forestillingene som ideologiske verktøy kan hjelpe oss å forstå en ideologi som undertrykker en hel nasjon, men som det allikevel sjeldent blir gjort virkelige forsøk på å forstå.

Merkedager og velkomsthilsninger
I Nord-Korea er alle høytider knyttet til den nasjonale ideologien, til nåværende og tidligere lederes fødselsdager, grunnlegging av nasjonale institusjoner og av staten selv i tillegg til merkedager som 1. mai. Til alle høytidene hører det et mangfold av performative uttrykk, også forestillinger spilt av små barn. Forestillingene der barn er utøvere, har ofte en nummerdramaturgi som veksler mellom gruppenummer og solofremføringer. Gruppene består ofte av tvillinger eller trillinger, for det er åpenbart ekstra stas. Forestillingene er ofte veldig likt bygget opp. De innledes med et stort korinnslag der scenen fylles av barn, ofte også ledsaget av deklamasjon, og følges opp av mindre nummer med sang, instrumentalmusikk, dans og akrobatikk. Tema for innledningsnumrene er ofte direkte ideologiske og veksler mellom hyllester av Nord-Koreas ledere og steder og ting som er knyttet til dem. Det er for eksempel ikke uvanlig med sanger om Kim Il Sungs eller Kim Jong Ils fødesteder.

I tillegg til disse tydelig ideologiske innslagene ser vi også ofte innslag preget mer av lek. Med det mener jeg at det hentydes til fri lek. Det som foregår på scenen er alltid strengt koreografert, men man kan se at barn og lek er noe som henger sammen. Det er i disse innslagene vi ser tilløp til fiksjonslag i forestillingene, fordi barna gjerne er kledd ut som dyr eller later som det er vinter og de leker med en snømann eller lignende. Utover dette består forestillingen av deklamasjon eller sang frontalt mot publikum. Nordkoreanske menneskers liv er underlagt en struktur som er fremmed for oss. Det betyr ikke at barn aldri leker fritt, det vil jeg tro at alle barn gjør når muligheten byr seg, men at det ikke gis rom for dette i barnets hverdag som en kvalitet ved barnets liv i seg selv. Jeg opplever derfor hentydningene til fri lek som paradoksale og som en kontrast til barnas sterkt strukturerte opptreden og hverdag. Det er jo sånn sett også interessant at forestillingene heller aldri viser fri lek eller følelser som ikke er innøvd, men at det bare noen ganger kan enses som et eksisterende ideal.

De to gangene jeg har besøkt Nord-Korea, i 2010 og 2012, har jeg opplevd velkomsthilsninger ved ankomst til steder der det er barn. I 2012 besøkte jeg sammen med turgruppen jeg reiste med, et barnehjem der barna opptrådte for oss. Her var det i tillegg til sang også deklamasjon og iscenesatt lek med små brytekamper mellom barna. Jeg tror alle barna var under fire år. På barnehjemmet var de også spesielt opptatt av tvillinger og trillinger som ble vist frem med entusiasme. Skalaen var naturligvis mindre enn de offentlige forestillingene som holdes til høytidene, men jeg mener at de ligner og er et uttrykk for det samme synet på barn og performance. Forestillingene følger en lik dramaturgi og formidler det samme barneidealet.

Talentfremvisninger
Alle forestillinger i Nord-Korea som involverer barn, er på en eller annen måte også en talentoppvisning. Det varierer i hvor stor grad talentdimensjonen er meningen med og motivasjonen for forestillingen, men ferdigheter har alltid en viktig plass. Rene talentoppvisninger blir ofte vist på tv, og har aspekter av underholdning med et stort nasjonalt publikum som mottaker. Til felles har disse forestillingene at handlingene som utføres er imponerende og krever høy dyktighet. Vi forstår raskt at dette ferdighetsnivået ikke har kommet av seg selv, men at det ligger timer og år med øvelse bak, noe som forsterker opplevelsen av å bli imponert, det er jo tross alt begrenset hvor mange år med øvelse som kan ligge bak når barnet som opptrer er cirka seks år gammelt.

Barna er små, men de opptrer som voksne. Dette bruddet i forventning gjør at de med ikke-koreanske øyne virker nesten umenneskelige, som noe totalt fremmed. I en av de mest sette barn-og-instrument-videoene på youtube (sett over 36 400 000 ganger i skrivende stund), er det en gruppe med barn som spiller gitar, og størrelsen på gitarene som er nesten like store som barna selv, blir en viktig faktor i å understreke at barna er små samtidig som de er like flinke eller flinkere enn mange voksne gitarspillere. Mye av det samme kan sies om en opptreden av et slagverksensemble. Her er det imidlertid ikke instrumentene i seg selv som bidrar med den største motstanden, men hurtigheten og hardheten i slagene skaper et brudd i forventningen vi har til barns opptreden. Måten ferdighetene utvises oppleves av meg som lite barnlige og som mekaniske, men allikevel imponerende. I disse to eksemplene spiller barna på vestlige instrumenter, men i veldig mange talentfremvisninger blir det spilt på tradisjonelle koreanske instrumenter.


Masseforestillinger
Helt siden nasjonen ble grunnlagt i 1948, er massegymnastikkforestillinger blitt avholdt i Nord-Korea, og å ha egne innslag i disse som involverer barn er et vanlig trekk ved genren. Siden 2002 har massegymnastikkforestillingene i Nord-Korea gått under navnet Arirang. Forestillingen, som har hatt samme regi med ulike årlige særtrekk, er blitt spilt i et stort omfang, mange ganger i uken over perioder på flere måneder. Forestillingen er også blitt viktig fordi den bidrar til å trekke turister til landet. Blant de ulike sekvensene i Arirang er det også en der kun små barn opptrer, alene uten voksenpersoner. Massegymnastikkforestillinger var også en vanlig genre i det tidligere Tsjekkoslovakia. I dem var det også alltid egne sekvenser med barn, men disse barna opptrådte alltid sammen med foreldrene sine og gjorde kjernefamilien til den sentrale enheten. I den nordkoreanske forestillingen finnes det ingen kjernefamilier.

Da jeg så Arirang selv i 2010 ble jeg målløs da barna, som må ha vært i barnehagealder, syklet på enhjulssykler og hoppet tau samtidig. I tillegg til den åpenbart vanskelige akrobatikken består barnesekvensen i stor grad av eksakt presisjon og synkrone bevegelser, noe man også ser i sekvensene med eldre aktører. Tema er allikevel lek, og på denne måten skiller det barna gjør seg ut fra resten av forestillingen, som er mye mer dramatisk og ekspressiv. På bakveggen, skapt av 20000 mennesker som holder fargerike plakater, vises det bilder av glade og velfødde barn i fri lek. Selv om leken som foregår på scenegulvet ikke er fri, blir fri lek, lette og glade følelser holdt opp som et ideal. Mot slutten av sekvensen samles alle barna foran på stadiongulvet, nærmest publikum og roper. Siden jeg ikke er videre flink i koreansk tok det lang tid før jeg skjønte hva de ropte, for de ropte faktisk et ord jeg kunne: ”OBODJI!” –det koreanske ordet for ”far.” Samtidig stod det noe på bakveggen som jeg senere fikk oversatt til ”Takk, general far.” Det er bare én far i Nord-Korea, den evige Kim Il Sung.

Bildet av barnet og ideologisk funksjon
Det nordkoreanske barnet spiller en viktig rolle i landets ideologiske system, og dette er en grunn til at barneforestillinger blir så viktige i presentasjonen av landet. Alle barna i forestillingene nevnt her blir fremstilt som uskyldige, søte og lekne, men også dydige, lydige, pene, flinke og sterke. De får beholde et element av barnlighet gjerne gjennom lys stemme og et lekent glimt i øyet, men ser ut som små voksne. De er kledd som voksne, og oppførselen deres er kontrollert til tross for stadige referanser til at de er små barn. Forestillingene viser barn som opptrer i et bilde av det ideelle barnet sett i lys av den eneste ideelle forelder, og det er bare i lys av Kim Il Sung, den evige far, det nordkoreanske opptredende barnet kan bli forstått.

Den koreansk-amerikanske teaterviteren Suk-Young Kim er en av de få som har skrevet om performativ kultur i Nord-Korea, og hun påpeker hvordan det bare finnes én far i den nordkoreanske offentligheten. I tiden etter innsettelsen dyrket Kim Il Sung rollen som omsorgsfull frigjører som reiste rundt i landet og hjalp mennesker i nød. Basert på tradisjonelle konfutsianske verdier med familiefaren som patriark ble Kim Il Sung nasjonens egen patriark, og på den måten nasjonens far både i storpolitikk og når det gjaldt omsorg for den enkelte innbygger. Suk-Young Kim viser hvordan tidlig nordkoreansk propaganda plasserer Kim Il Sung som far i familiesituasjoner der de biologiske fedrene av en eller annen grunn er fraværende. Etter Koreakrigen var dessuten mange barn blitt foreldreløse, og det var lett for Kim Il Sung å ta rollen som nasjonens og folkets far. Her er det ikke bare barn som blir gjort til Kims barn, men også voksne oppnår en evig barnetilstand gjennom å være den evige presidentens barn. Den amerikanske koreaviteren B.R. Myers hevder også at den koreanske ideologien avviker noe fra vanlige konfutsiansk tankegang i og med at den er mer matriarkalsk enn den generelle østasiatiske konfutsianismen. Han mener nemlig å kunne se moderlige trekk ved Kim Il Sung, og at denne morsrollen er viktigere i Nord-Korea enn den konfutsianistiske faren. Han omtaler derfor Kim Il Sung som ”the parent leader”, en leder som innehar både moderlige og faderlige trekk. Det jeg ønsker å utlede av dette er at det opptredende nordkoreanske barnet for det første kan forstås gjennom den moderlige og faderlige kjærligheten fra Kim Il Sung, og dermed er et resultat av denne vidt spente kjærligheten, men at barna også er å forstå som metaforer på den ideelle borger og objekt for Kim Il Sungs kjærlighet. Jeg mener også at man gjennom disse barneforestillingene dermed kan få innblikk i hvor viktig kjærlighetsbegrepet må være i vår forståelse av nordkoreansk ideologi.

Barna er alltid avbildet i lys av lederne, hovedsakelig Kim Il Sung, og ikke som individer. Deres uskyldighet og renhet avspeiler bildet av det nordkoreanske mennesket som noe ukorrupt, naivt og snilt. Deres dydighet, lydighet og respekt må også ses som et uttrykk for et forhold mellom ledelse og undersåtter som både er et maktforhold og et familiært forhold, og uttrykk for samfunnet som en ”ideell familie”. I høytidsforestillingene er dette tydelig. Her forekommer den eksplisitte hyllesten av lederne, som med ord og handlinger kan plassere seg selv i dette bildet. I Arirang-forestillingen blir det tydeligere hvordan barna er å forstå som undersåtter fordi de er så innmari mange, men også fordi de henvender seg direkte og eksplisitt til denne faren. I talentfremvisningene er det derimot ikke alltid eksplisitte hentydninger til politisk og ideologisk ledelse. Her bidrar ferdighetsfokuset til bildet av det nordkoreanske barnet og forholdet mellom ledelsen og folket som blir ledet. Barna opptrer feilfritt og med letthet, yndig og naturlig iherdig på en måte som fremstiller gjensidig kjærlighet til Kim Il Sung som allestedsnærværende, snill og gavmild mor, far og bestefar.

Jeg vil foreslå her at jeg tror at forholdet mellom Kim Il Sung og det nordkoreanske barnet kan forstås som et uttrykk for en fruktbarhetsideologi. Det første som møtte oss ved inngangen til barnehjemmet jeg nevnte over, var et maleri av Kim Il Sung omringet
av glade barn. Siden dette var et sted for mer eller mindre foreldreløse barn fremhevet også dette bildet barnas forhold til Kim som far. Det var dette fokuset på de velfødde og foreldreløse barna som først fikk meg til å tenke på barnefokuset som en del av en slik fruktbarhetsideologi. Gjennom historier fortalt av nordkoreanske avhoppere vet vi at seksualitet er et vanskelig tema i Nord-Korea, at det ikke drives seksualundervisning.

Det kan synes som om fruktbarhet i Nord-Korea ikke er knyttet til reproduksjonsakten, men til resultatet av den. Siden det biologiske foreldreskapet spiller en mindre rolle i det kulturelle og ideologiske uttrykket, er det åpenbart at barnas styrke og livskraft i dette uttrykket kommer fra den tilsynelatende eneste kilden til liv og eneste far, Kim Il Sung. I et konfutsiansk patriarkat er maktdynastiet, og det at sønner skal følge sine fedre, viktig, og Kim-dynastiet er et eksempel på dette, men det kan også ses som inkarnasjonen av nasjonens fruktbarhet uttrykt gjennom Kim Il Sung som alles far. Kim Jong Un opptrer i dag ofte sammen med sin unge kone, men det er han den første lederen som gjør. Kim Jong Ils mor har fått en i økende grad stor plass i et panteon av nordkoreanske helter, men hverken Kim Il Sung eller Kim Jong Il opptrådte noen gang sammen med sine (utallige) kvinner. Dette er det mange grunner til, men det er interessant å tenke seg at det også kan knyttes til at deres reproduksjon ikke først og fremst var knyttet til samlivet med en kvinne, men til deres rolle som ”parent leader” i seg selv.  Sett i dette lyset kan Arirang-forestillingen, og ikke minst barnesekvensen i den, også ses som et uttrykk for en slik fruktbarhetsideologi. I bildene som vises under denne sekvensen er barna presentert på tegneserieaktig måte, og de er overraskende runde. I et bilde drikker barna melk. Resten av Arirang-forestillingen har også et stort fokus på mat og avlinger. Jeg mener derfor at man kan se en kobling mellom barnet som fruktbarhetssymbol og bildene av de gode avlingene som representasjoner av det samme. Det er jo ikke så rart at et land som har vært så preget av sult og dårlige avlinger fokuserer på matproduksjon, men det er allikevel noe med naturdyrkingen og de velfødde barna som får meg til å tenke i retning av et fokus på generell fruktbarhet og selvoppholdelse.

I Arirang-forestillingen er det ingen voksne på noen av bildene eller blant barna som opptrer, barna er alltid fremstilt selvstendig. Den eneste henvisningen til en voksen person er avslutningssekvensen som hyller deres ”general Far.” Det samme gjelder resten av barneforestillingene, det er nesten aldri voksne med på scenen sammen med små barn. I tv-overføringene av talentfremvisninger er de med som publikum, men de opptrer aldri sammen med barna. Barna kan knyttes til styrke og fremtid, og man kan tenke seg at barna direkte avspeiler landet og ledelsens styrke og fremtid. Sunne, mette barn med stort talent og dydige smil representerer landet og den generelle befolkningen og befolkningens styrke, kjærlighet og fruktbarhet. Barna er et resultat av gode avlinger, godt stamtre og god gjødsel. Det er rent og naturlig, uten forurenset påvirkning utenfra.

Latterlig fascinerende
I satirefilmen The Interview som handler om en amerikansk talkshowverts besøk i Nord-Korea, er en scene viet gitarspillende barn som åpenbart ironiserer over den populære youtubelinken som jeg diskuterte over og lignende filmer. Mens Kim Jong Un og talkshowverten spiser middag til gitarunderholdningen, ler Kim Jong Un av barna fordi gitarene er så store og barna er så små. På enkelt vis påpeker filmen her noe av hva som fascinerer et vestlig publikum med nordkoreansk barneperformance. Noe av det som skiller de nordkoreanske videoene fra andre videoer av talentfulle barn, er usikkerheten rundt hva det er vi ser. Jeg tror noe av grunnen til dette er at de ideologiske elementene i forestillingene blir så tydelige, og at ideologien virker fremmed og skremmende. Noe handler også om fremmed bruk av mimikk og kommunikasjon, men i all hovedsak tror jeg at det nordkoreanske barnet fremstår som del av et lukket ideologisk system som utelater den vestlige tilskueren mer enn det inviterer til deltakelse. Det er klart at ferdighetsnivået spiller en rolle i mottakelsen av videoene, men kommunikasjonsnivået er den viktigste årsaken til fascinasjon. Kombinasjonen av mimikk, spill og ideologisk kommunikasjon skaper en sfære av underlighet, fremmedhet og sympati som gir disse videoene en enorm popularitet på internett. Tror jeg, da. Det er vanskelig å skulle snakke for 38 millioner mennesker. (Antallet views har økt med fire millioner mens jeg har skrevet.)

Det nordkoreanske barnet eksisterer i disse forestillingene bare i lys av lederne, ikke i kraft av seg selv. Barna representerer fremtiden, fortiden og status quo, de representerer styrke og sunnhet, og de legitimerer et styresett som mangler alt dette. Samtidig er de uskylden selv, og representerer på den måten et Nord-Korea som eksisterer langt fra fangeleire, atomforhandlinger og skudd mot sørkoreanske propagandahøytalere. I denne diskrepansen mellom det onde og det gode og mellom håp og fortapelse oppstår det en besnærende undring rundt barndom, ideologi og performance.

Advertisements