Kafka på stranden

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4/2015

Tekstforfattere: Harald Eia, Nadina Bouhlou og Thorbjørn Harr
Regi: Anders Mordal
Komponist: Röyksopp
Scenografi: Dagny Drage Kleiva
Lysdesign: Torkel Skjærven
Skuespillere: Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise

 

I Nationaltheatrets oppsetning Kafka er Franz Kafka blitt en humoristisk absurdist, en underlig nevrotisk livsnyter som er en irritabel misantrop, men som liker det.

Forestillingen spilles av Torbjørn Harr og Jan Gunnar Røise, og er regissert av Anders Mordal. Det er også en kjempefin scenografi av Dagny Drage Kleiva som gir skuespillerne bevegelsesfrihet samtidig som den konsentrerer forestillingen rundt et lite område på scenen. Forestillingen ble først spilt på Torshovteatret i 2011, da som en del av Komilab-programmet, men er nå flyttet til Nationaltheatrets hovedscene og gitt musikk skrevet av Röyksopp. Manus er basert på korte tekster av Franz Kafka brutt opp med opplesning av Kafkas dagboksnotater og fakta om hans liv og familie, og er et samarbeid mellom Harald Eia, Torbjørn Harr og Nadina Bahlou.

Morsom Kafka

De har åpenbart som mål med forestillingen å vise at Kafka var en morsom forfatter. De innleder med å vise det mest kjente portrettet av ham og be publikum se etter at han faktisk har et lite skjevt smil på bildet. Kanskje var ikke Kafka like depressiv og selvutslettende som han ofte fremstilles. Denne lesningen fungerer langt på vei, og åpner Kafkas tekster for meg på en måte jeg ikke ventet. Kafka skrev ofte allegorisk, og det har gjort at jeg har tatt som utgangspunkt at også de korte hverdagstekstene skildrer et større samfunnsperspektiv og en småborgerlig dystopi. Flere av tekstene Harr og Røise presenterer tas ned på individnivå, og på individnivå blir de små harseleringer med individets småligheter. Dette synes jeg er tydelig i lesningen av teksten ”Naboen” hvor Røise spiller en kontorsjef som er livredd for at den nye kontornaboen skal overhøre hans telefonsamtaler. Istedenfor å lese dette som menneskets iboende problem med nærhet og redselen for å bli forbigått og et fragmentert samfunn, leser Røise det som en artig historie om en mann med lett paranoia det samtidig er noe gjenkjennelig med.

I Harr og Røises lesning er Kafka blitt en absurdist. Jeg tror at den sceniske formen bidrar til dette, som om tekstene alltid var ment for scenen. Fremstillingen av tekstene får meg til å tenke på Samuel Beckett, en forfatter jeg ikke tidligere har tenkt på i sammenheng med Kafka. Dette er nok fordi jeg har tenkt at Kafka er en allegorisk forfatter hvor man kan lete etter ytre mening og samfunnskritikk, mens Becketts absurdisme blir veldig konkret og nærværende. Det er disse kvalitetene jeg opplever at Harr og Røise med flere innfører i sin tolkning av Kafkas tekster, og det synes jeg er interessant. I partiene hvor det småborgerlige ungkarslivet problematiseres og ironiseres over får de meg også til å se et slektskap med Nikolai Gogol. På den måten er lesningene deres perspektivåpnende for mine egne assosiasjoner og lesninger av Kafka.

Dramaturgi og musikk

Det er gjort et godt stykke dramaturgisk håndverk, men jeg synes at de biografiske passasjene i forestillingen er litt forstyrrende og uinteressante. Jeg forstår at det fungerer godt dramaturgisk at tekstrekken brytes litt opp og at skuespillerne går ut av rolle og henvender seg direkte til publikum innimellom. Allikevel synes jeg at de biografiske opplysningene er uinteressante og at forsøket på å knytte tekstmaterialet til hendelser i Kafkas eget liv blir litt påtatt. Det er tydelig for publikum når tekstene er skrevet, dette opplyses om på skjerm på scenen, det er derfor ikke sånn at man feilaktig

kunne tro at han skrev en tekst om ungkarsliv rett etter at han brutt forlovelsen med en kvinne, for eksempel, men jeg opplever det som forstyrrende at det åpnes for at en sånn kobling kan gjøres i det hele tatt.

Mest forstyrrende er imidlertid musikkbruken. Ifølge teatrets nettsider var det Röyksopp selv som gjerne vil lage musikk til forestillingen etter at de hadde sett den originale forestillingen. Musikken er fin, men dårlig integrert i forestillingen. I tillegg forstår jeg ikke hva den bidrar med. Å gjøre en komedielesning av Kafkas tekster fungerer utmerket, men det er som om musikkbidraget også vil gjøre ham til partykonge, og det er det ikke grunnlag for i tekstene, det er i hvert fall veldig vanskelig å få øye på. Mest forstyrrende er det når musikken tar mest plass og ikke bare fungerer akkompagnerende. Et sted tar de utgangspunkt i at tekstens jeg er i et selskap og snakker med selskapets pianist, men gjør det scenisk til en slags hip fest med dj. Resten av teksten handler ikke om selskapet, men om gåturen etter selskapet, og jeg føler at hele festscenen er et påskudd for å kunne spille Röyksopps musikk høyt på den måten musikken kanskje fortjener, men som ikke fungerer illustrerende eller bidrar med noe til selve teksten.

Intimscene

Forestillingen er helt klart best i fremføringene av Kafkas egne tekster. Det er her Harr og Røise får vise hva slags skuespillere de er og balansere det komiske opp mot tristessen. Samspillet dem i mellom er svært godt og timingen plettfri. Men som nevnt over mistet jeg litt interessen i de biografiske passasjene. De bruker Kafkas dagboksnotater for å understreke at han ikke var en trist mann, men at han hadde både humor og venner, men alt i alt klarer de å få dette frem gjennom tekstene i seg selv og jeg synes ikke de trenger en sånn legitimering. Det slår meg imidlertid at dette grepet med å tre ut av rolle og henvende seg til publikum, som ikke er et dårlig dramaturgisk grep, sannsynligvis ville ha overbevist meg mer på en intimscene som den originale forestillingen opprinnelig ble laget for. Denne formen for fortellerteater fungerer kanskje bedre når man har en faktisk nærhet til publikum, og det gjør litt at jeg angrer på at jeg ikke så forestillingen den gang den ble spilt på Torshov, for det må jo ha vært riktig bra.

Advertisements