Menneskenes svimlende ondskap

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4/2015

Klassen vår. Av Tadeuz Slobodzianek, Oversatt av Agnes Banach. Regi: Oskaras Korsunovas. Dramaturg: Hege Randi Tørresen. Scenografi: Gintaras Makarevicius. Komponist: Gintaras Sodeika. Lysdesign: Øyvind Wangensteen. Nationaltheatret, hovedscenen, 1. oktober 2015

Klassen vår skildrer menneskelig ondskap på en intens, engasjerende og visuelt vakker måte, men de aller viktigste spørsmålene blir aldri stilt.

10. juli 1941 ble hundrevis av jøder brent levende i byen Jedwabne øst i Polen. Katolske polakker som hadde levd side om side med jødene i århundrer massakrerte sine jødiske naboer. Det ble holdt en rettssak i 1949 der et fåtall av de ansvarlige ble dømt til fengsel, men i all hovedsak het det seg at det var den nazistiske okkupasjonsmakten som var ansvarlig for hendelsen. I 2001 skrev den polske historikeren Jan Gross boken Naboer der han med enkle virkemidler viser at det er utenfor all rimelig tvil at det var polakkene alene som stod bak massakren. Boken, som utløste et ras av sinne, var svært kontroversiell i Polen, og på bakgrunn av kontroversen skrev journalisten Anna Bikont en egen bok, The Crime and the Silence. Confronting the Massacre of the Jews in Wartime Jedwabne, basert på opplevelser fra dagens Jedwabne. I boken viser hun hvordan det var å leve i Polen på 1930- og -40-tallet, men også i hvor stor grad antisemittismen fremdeles er levende i Polen i dag. Det er dette som er det konfliktfylte bakteppet for Nationaltheatrets forestilling Klassen vår.

Fotografiets historie

Teaterstykket, som er skrevet av den polske dramatikeren Tadeuz Słobodzianeks, er sterkt inspirtert av Anna Bikonts bok. Personene han har valgt ut som karakterer representer alle hver sin side av den grusomme historien fortalt av Bikont. Utgangspunktet for den gruppen mennesker han har valgt å følge er et fotografi, også brukt av Bikont, av en skoleklasse bestående av både jøder og katolikker fra før krigen. Karakterene i stykket utgjør denne skoleklassen og stykkets grunnhandling er deres bånd og grusomme handlinger mot hverandre. Det gjør at det blir et tett drama som omkranser ulike, men tett sammenvevde skjebner. I Oskaras Korsunovas’ regi på Nationaltheatret er Klassen vår blitt til et utadvendt kammerspill. Replikkene spilles i stor grad ut mot publikum, og fordi det er mye som skal fortelles er de også effektivt oppramsende. Dette gir forestillingen en realistisk intensitet. Fordi utgangspunktet er at karakterene gikk i samme klasse er scenen bygget opp som en konstruksjon som kan minne om scenepulter. Den litauiske scenografen Gintaras Makarevicius har holdt hele scenen i ulike grånyanser og det samme er kostymene. Korsunovas’ forestillinger er ofte holdt i duse farger, og bruken kan på den måten ses som en del av en helhetlig poetisk estetikk. I denne forestillingen synes jeg imidlertid at man kan koble fargebruken til sorthvitt-fotografiet vist innledningsvis. Koblingen til fotografiet gir forestillingen en referanse som avgrenser hendelsene historisk og geografisk.

Historie og ideologi

I 1939 inngikk Hitler og Stalin en ikke-angrepsavtale der de blant annet delte Polen mellom seg. De østre delene av Polen tilfalt Sovjetunionen. To år senere med invasjonen av Sovjetunionen okkuperte nazistene også de delene av Polen som hadde vært under sovjetisk kontroll. De politiske og ideologiske spenningene var sterke, også innad i lokalmiljøene. I sin bok viser Jan Gross at til tross for at jødene ble massakrert etter at tyskerne hadde invadert de delene av Polen der Jedwabne ligger var det ideologiske grunnlaget for massakren noe som allerede gjennomsyret det polske samfunnet. Antisemittismen i Polen var allestedsnærværende og lå dypt i den katolske ideologien. I

en kompleks ideologisk verden fikk antisemittismen i Polen under andre verdenskrig fritt spillerom.

For å forklare det skiftende maktbildet har Korsunovas i første del av forestillingen plassert en liten skjerm øverst på scenen der vi først ser et bilde av Stalin som endres til Hitler for å illustrere maktovertakelsen. På denne måten ser vi at nazistene har overtatt styringen av hele Polen når massakren i låven skjer. Bildene av Stalin og Hitler er kjente ideologiske symboler som et bredt publikum vil ha konnotasjoner til. Det er imidlertid ikke uproblematisk å koble hendelsene som beskrives så direkte til diktatorene. Kunnskapsprosjektet teaterstykket og forestillingen er en del av er å vise at antisemittismen var (og er) et polsk problem. Når dette kobles til bilder av fremmede diktatorer blir det underliggende å forstå det som et resultat av utenlandske ideologier og okkupasjoner og mye av kompleksiteten i problemstillingene forsvinner. Den skjematiske ideologiforståelsen gjør også at forestillingen står i fare for å forsterke eksisterende myter om hendelsene som at jødene i all hovedsak var kommunister eller at forbryterne som et resultat av karma hadde egne grusomme opplevelser senere i livet.

Teater om hat

Som nevnt over kan forestillingen, til tross for sin utadvendthet, ses som et kammerspill. Det er jo ikke uvanlig i teater at dramaturgiene begrenser seg til et fåtall karakterer og hendelser. Dette effektiviserer og klargjør dramaturgien, men blir imidlertid problematisk når tema for forestillingen er en virkelig og grusom hendelse og motivasjonen for teatret må være å belyse og vise bredden i det ideologiske grunnlaget. En av grunnene til at kammerspillet blir problematisk er at forestillingen med ett handler utelukkende om denne gruppen med mennesker. Forestillingen får ikke til å generalisere utover dette. Hendelsene som skildres i forestillingen settes ikke i sammenheng hverken med den strukturelle historiske antisemittismen eller den antisemittismen som fremdeles eksisterer. Selv om Klassen vår er en forestilling som dveler ved ondskapen retter den seg ikke mot generell menneskelig ondskap, ondskapen er knyttet til de enkelte menneskene.

Forestillingen har jevnt over mottatt svært gode kritikker. Det har jeg ikke vanskeligheter med å forstå. Det er en god forestilling, den er pen å se på, skuespillerne gjør en god jobb og historien som formidles er gripende, stygg og ukjent. Min kritikk mot forestillingen ligger dermed ikke i den tekniske teaterutøvelsen, men i hvordan den kommer til kort i å bruke teatret som medium til å formidle en svært kompleks, men også svært viktig historie. Denne oppsetningen av Klassen vår stiller ikke spørsmål om hatet, om hvorfor mennesker kan hate, hvor hatet kommer fra eller om hva hatet består i. Innholdet i antisemittismen blir vagt, og motivasjonen for plutselig å drepe, voldta og i siste instans massakrere alle sine klassekamerater forblir ugjennomtrengelig. Samtidig tror jeg at teatret kan være en egnet arena for denne typen spørsmål. I forestillingen Hate Radio, som ble spilt på Black Box Teater i mars 2013, følges en radiostasjon i Rwanda under folkemordet på 1990-tallet der hatpropaganda mot tutsiene spres ved siden av hip populærmusikk. Denne forestillingen går til margen på hatet. I løpet av forestillingen får innholdet i hatet en mer og mer bisarr form, men den følger allikevel en eller annen ubegripelig logikk som er ekstremt ubehagelig. Radiopraterne dreper ikke, men de skaper grunnlaget for massakrene ved å umenneskeliggjøre tutsiene, og når de distanserer seg fra dem i sitt trygge radiostudio forstår man også glimtvis hvordan morderne i felt gjør det. Ved bare å omtale hatet åpnet de en verden der vi som tilskuere måtte skape et bilde av hva resultatet av hatet var. Ved å blottstille hatet, fokusere på innholdet og tematisere hvilken form hatet får oppnådde Hate Radio å belyse den bisarre, men allikevel generelle menneskelige ondskapen som resulterer i folkemord. I Klassen vår blir hat, ondskap og folkemord til tross for gode forsetter i for stor grad avgrenset til én hendelse og hatet til noe som ikke lenger angår oss. Folkemordenes tid ble ikke avsluttet med frigjøringen i 1945. Vi må fortsette å dvele ved spørsmålene om menneskenes iboende ondskap og evne til hat. Dette bør gjøres også i teatret, men da må teatret åpne seg for at denne ondskapen finnes også i dag, også i deg og meg.

Advertisements