Fra barn og fulle folk

Forestillingen ble sett 9. Oktober 2015

Av Ivan Vyrypajev

Oversettelse: Sigrid Strøm Reibo

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Scenografi og kostyme: Katrin Nottrodt

Lysdesign: Magnus Mikaelsen

Koreograf: Oleg Glusjkov

Musikalsk konsulent: Simon Revholt

Dramaturg: Ingrid Weme Nilsen og Ola E. Bø

Det Norske Teatret, Scene 2

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4/2015

Fulle folk handler om hva som skjer når man blander fyll og folk. Altså ingenting du ikke har opplevd før.

Med stykket Fulle folk viser den russiske dramatikeren Ivan Vyrypajev, som mange av hans landsmenn har gjort før ham, hvordan mangel på handlekraft i møte med egne lengsler betyr å gå til grunne. I Fulle folk er alternativet å gå på fylla og snakke som om man finner løsninger både på disse lengslene og på den plagsomme mangelen på løsningsorientering. Som så ofte når folk blir fulle dreier samtalene seg om livet, døden og kjærligheten. De snirkler seg rundt den samme opplevelsen av åpenbaring, men forblir like fullt en del av den gjennomgående apatiske stemningen, det er ingen vei ut. En av karakterene sier et sted at han aldri skal bli edru, han skal ikke drikke mer, men allikevel aldri bli edru fordi han gjennom rusen har forstått hva kjærlighet virkelig er. Til tross for at jeg tror at denne replikken er ment oppløftende, så blir den for meg mest bare representativ for den malstrømmen av elendighet og apati som alle karakterene er preget av og aldri skal komme ut av. Rusen er stygg og verden skitten, og det kommer den til å være så lenge det finnes mennesker og alkohol.

Skittent søppel

Det er lenge siden jeg har sett en forestilling så blottet for håp. Til tross for at forestillingen ikke oppleves moralistisk, har den en overdreven sosialrealistisk side. Den tar for seg klasseforskjeller og alkoholens fordervelse av både fattig og rik, og den viser hvordan alle egentlig lengter etter det samme, men kanskje ikke tør eller kan når de ikke er fulle. Så selv om fylla gjør verden stygg, blir rusen også fremstilt som noe frigjørende, som noe som gjør at du kan få en åpenbaring av hvordan verden virkelig henger sammen selv om det høres ut som det verste fyllevrøvl. Den sosialrealistiske siden av forestillingen styrkes av at scenen er skitten. Det er søppel og søle overalt, og selv i de scenene som skal være hjemme hos overklassen er scenografien fokusert rundt at det er skittent og rotete.

Denne plagsomme sosialrealistiske siden ved forestillingen er også et resultat av spillet. I løpet av forestillingen lengter jeg litt etter at karakterene skal bryte ut av fyllerollen sånn at det de sier kan få flere perspektiver. Hvis de hadde tillatt brudd i rollene kunne man kanskje tilført replikkene tyngde, og spillet kunne vært litt mer interessant å se på. Forestillingen har et problem i det at alle karakterene skal være fulle gjennom hele forestillingen. Det er sjeldent vellykket når skuespillere skal spille fulle, og det er lett å falle i det jeg har lyst å kalle ”full mann med hatt-fellen” der skuespillerne blir overdrevent tøysete ikledd et rart hodeplagg. Det er ingen rare hodeplagg i denne forestillingen, men en ganske lang sekvens med rare briller. Forestillingen fremstiller seriøse tema i en tøysete, men allikevel sosialrealistisk innpakning på en måte som gjør at ingen av delene egentlig fungerer, og jeg blir sjeldent utålmodig.

”Jeg ser ikke Gud”

Da den sovjetiske kosmonauten Jurij Gagarin, som første mann i verden ble sendt ut i verdensrommet, var hans første kommentar tilbake til jorden at han ikke kunne se Gud. Det skulle vise verden at den sovjetiske ateismen var rett, det var ingen Gud i himmelen. Samtidig sier det noe om den plassen gudsbegrepet har i den russiske tradisjonen. Til tross for en lang periode med statsateisme har en allestedsnærværende Gud en plass i

hverdagsfilosofien. Dette er i hvert fall tydelig i denne forestillingen der alle de fulle menneskene snakker om Gud. De diskuterer at Gud er kjærlighet og kjærlighet Gud, at Gud er overalt alltid og så videre. Selv i den stygge sluttscenen etter et voldtektsforsøk der voldtektsmannen attpåtil er dødssyk av kreft, spør offeret voldtektsmannen om han er Jesus. Ved siden av annet fylleprat om kjærlighet, sex, livet og døden får religionen en slags overordnet plass som inkorporerer de andre store spørsmålene.

Til tross for at spørsmålene om religion er overordnet tematisk synes jeg problemstillingene underkommuniseres og at religion ikke fremstilles som noe som har særlig viktighet selv om de snakker om det hele tiden. Gudstro blir bare enda en side av den samme kvernende eksistensialismen. Jeg føler meg derfor litt fremmedgjort fra hele problemstillingen. Kanskje kommer fremmedgjøringen av at jeg ikke tilhører et miljø der eksistensielle religiøse spørsmål er en del av hverken hverdagssamtalen eller fyllasamtalen, men fordi jeg blir fremmedgjort opplever jeg at den russiske kjernen kommer tydeligst frem når religion er tema. I oversettelsen av stykket har regissør Sigrid Strøm Reibo valgt å gi karakterene norske navn. Dette bidrar til at forestillingen ikke gis noen russisk tilhørighet, og det synes jeg egentlig er litt synd. Jeg tror de religiøse funderingene hadde funnet sin plass bedre dersom forestillingen hadde hatt en klarere geografisk tilhørighet. Det er klart at fyll, liv, død, kjærlighet og religion er allmennmenneskelige problemstillinger, men jeg tror at både innfallsvinkelen til fyll og religion får en annen form i Russland enn den gjør her, og at det hadde vært fint å få det formidlet gjennom teatret. Det hadde tilført problemstillingene mer substans og ikke gjort forestillingen så rørete. Det er ikke sant at det er fra barn og fulle folk man får høre sannheten. Barn og fulle folk sier nøyaktig det som faller dem inn, og det er som oftest bare rør. Det er denne forestillingen også.

Advertisements