The sun will come out

 

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 4/2015

Annie Dorsens forestilling er enkel, men også vanskelig

 

Yesterday Tomorrow

Konsept og regi: Annie Dorsen

Musikksjef Joanna Bailie

Algoritmedesign: Pierre Godard

Lyddesign: Greg Beller

Video system design: Ryan Holsopple

Lysdesign og teknisk regi: Bruno Pocheron og Ruth Waldeyer

Co-produksjon: Holland Festival, Black Box Teater, Performance Space 122, La Villette – Résidences d’Artistes 2015, L’Hippodrome, Scène Nationale de Douai, Théâtre de Gennevillers med Festival d’automne à Paris, Le Maillon-Wacken Scene Européenne Strasbourg, Théâtre Garonne Scène Européenne Toulouse.

Black Box Teater, 18. september.

I sin enkelhet består forestillingen av tre sofaer, tre mennesker og fire skjermer. Dramaturgisk består den av to sanger, Yesterday av The Beatles og Tomorrow fra musikalen Annie. Det er tre aktører på scenen fra begynnelse til slutt som begynner med å synge Yesterday, og avslutter med Tomorrow. Mellom begynnelse og slutt gjøres det endringer i musikken basert på algoritmer som bryter ned og fragmenterer toner og ord litt etter litt. Først er det bare små endringer sånn at sangen fremdeles er gjenkjennelig, men etter hvert brytes Yesterday opp i så små fragmenter at det er tilnærmet umulig å gjenkjenne sangen, om man da ikke visste at det var den sangen som ble sunget. Dette gjør overgangen til Tomorrow nesten umerkelig, for når den begynner er det i en sånn fragmentert og ugjenkjennelig form som sakte, men sikkert beveger seg hjem igjen til den kjente sangen.

Menneske og maskin

Annie Dorsen har besøkt Black Box Teater før med forestillingene Magical, Hello Hi There og A Piece of Work. I Hello Hi There tar Dorsen utgangspunkt i en tv-overført samtale mellom Noam Chomsky og Michel Foucault. Hun får to gammeldagse datamaskiner til å gjengi samtalen, men også her var forestillingen algoritmisk sånn at ingen forestilling var lik og innholdet i samtalen ble fragmentert og lagde nye betydninger. I A Piece of Work gjorde hun det samme med Shakespeares Hamlet. I et intervju i The New York Times før premieren på A Piece of Work fra 2013 sa Dorsen at hun vil se et teater som forholder seg til verden, ikke representasjoner av den. «Algoritmisk teater» er Dorsens eget begrep. En algoritme er en nøyaktig og fullstendig sekvensiell fremgangsmåte for å løse en oppgave, og Dorsen selv forklarer i et essay fra 2012 algoritmisk teater som et teater hvor dataprogrammet bestemmer. Det algoritmiske teatret til Dorsen viser forholdet mellom menneske og maskin, og viser gjennom det styrkene og svakhetene i den menneskelige kommunikasjonen. Ved å fjerne det menneskelige fra teatret blir vi påminnet hva det menneskelige er. Sammen gir den eksisterende og den manglende kommunikasjonen ny mening som kommenterer hva menneskelig kommunikasjon er i sin grunnleggende form. Annie Dorsens teater kommenterer hva det er å være et menneske som kommuniserer med andre mennesker istedenfor å representere dem. Fordi teatret er en arena for nettopp menneskelig kommunikasjon blir uttrykket sterkt når vi som publikum opplever fraværet av den.

I Yesterday Tomorrow er sangerne utelukkende et middel for kommunikasjonen, på samme måte som datamaskinene har vært i de tidligere forestillingene til Dorsen. De tre aktørene på scenen, Hai-Ting Chinn, Jeffrey Gavett og Natalie Raybould, leser notene som blir projisert på skjermene, men de vet ikke hva som kommer eller hvordan den neste versjonen de blir utsatt for vil være. Denne bladlesningen fascinerer meg sterkt, de er selvsikre og sterke, og i veldig mange av versjonene er jeg imponert over hvor tiltenkt det høres ut, hvor vakkert det er. En annen ting som blir interessant med forestillingen er at de tre sangerne jobber hardt gjennom hele forestillingen, og det er tydelig hvor konsentrerte de er med å følge med på notene som projiseres ustanselig. Algoritmene gir også tegn til aktørene for hvordan de skal bevege seg, og det hender de flytter seg opp og ned i sofaene. Utover dette holder de seg stort sett i ro i hver sin IKEA-sofa med øynene på skjermene. Aktørene ser knapt på publikum, men ser ut til å være fanget av sin egen konsentrasjon. Dette gjør noe med forestillingens helhet og med min opplevelse av å være publikum.

Betydningsoverskudd

Selv om alt i forestillingen er overgitt til tilfeldighetene er ikke sangene tilfeldig valgt. Der Yesterday er en gjennomgående deprimerende sang, er Tomorrow et overflødighetshorn av optimisme, og det er noe fint med at det hele ender i optimismen etter begynnelsen i depresjon og fragmentering. Verden blir hel igjen. Jeg merker allikevel at jeg liker fragmentene best, kanskje er det traumer etter barndommens Annie-marathoner, men jeg liker følelsen av det mistilpassede, usikre og skjeve. Dramaturgisk sett fungerer det på en interessant måte. Utviklingen i forestillingen er definitivt til stede, men den er også subtil fordi endringene foregår så skrittvis. Jeg merket en lettelse da jeg skjønte at de hadde beveget seg fra den ene sangen til den andre, som et slags katarsis i utviklingen. På denne måten blir forestillingen veldig avhengig av dramaturgien til tross for at den virker underordnet.

Noe av det jeg liker med denne forestillingen er at den tematisk kan bety det man vil at den skal bety. På den ene siden er den basal og handler om menneskelige følelser og tilhørigheter. Den bryter ned det triste og bygger opp optimismen, den viser hvordan verden kan oppleves fragmentert og hvordan man kan søke etter forståelige helheter. Forestillingen kan leses som en kommentar til populærmusikken, den kan handle om kjærlighetssorg og indre forviklinger, den kan også være en kommentar til teknologisamfunnet og forholdet mellom kunst, kommunikasjon og teknologi, men den trenger ikke leses hverken følelsesmessig eller politisk. Jeg tror jeg kunne analysert forestillingen på alle mulige slags måter, men den kan også sies bare å eksistere i seg selv uten overordnede analyser.

Advertisements