Talk to the hand

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2016

Pink Cloud Effect er en forestilling med for mange ballonger, litt for mye vannpistol og litt for mye glitter, men det er en forestilling som er bedre enn den ser ut som.

Av og med: Kjersti Aas Stenby, Marit Sirgmets og Simona Bieksaite

Kunstneriske rådgivere: Karmenlara Ely og Annalisa Dal Pra

Lysdesign: Oscar Udbye og Simona Bieksaite

Produsent: Ida Marie Sandvik

Co-produsent: Black Box teater

Black Box teater, lille scene, 22. november

Scenekunstnerne Kjersti Aas Stenby, Marit Sirgmets og Simona Bieksaite er alle sammen utdannet fra Akademi for scenekunst i Fredrikstad, og forestillingen Pink Cloud Effect ble opprinnelig laget der. Det er noen ting ved forestillingen som gjør at den gir inntrykk av å være en eksamensforestilling, men i all hovedsak er det en forestilling som løfter seg ut av dette utgangspunktet og gjør seg selv relevant og interessant.

 

Ballonger og svaner

Det som i størst grad gjør at jeg, i hvert fall innledningsvis, får følelsen av eksamensforestilling er scenografien. Hele scenen er dekket av ballonger og ellers på scenen er det en stor oppblåsbar svane i tillegg til et strykebrett. Da det i tillegg var tre lettkledde jenter på scenen var det lett å tenke seg at dette kunne bli en forestilling som badet i scenekunstklisjeer. Både ballongene og svanen opplevdes som grep gjort for å være morsomme, og jeg tenkte for meg selv at dette så ut som en forestilling der de etter hvert kunne smøre seg inn i sjokoladesaus eller annen mat, en type klisjeer det er mye av i uetablert fri scenekunst. På et punkt i forestillingen kliner Marit Sirgmets med svanen, og det gav en føelse av deja vu, for klining med oppblåsbare dyr må ha forekommet på Lille Scene på Black Box teater før, men det ble ikke brukt sjokoladesaus eller andre matvarer (bare litt innsmøring med solkrem), og det ble også færre klisjeer ettersom forestillingen skred frem.

 

Noe av hovedgrunnen til at kompaniet klarte å løfte forestillingen ut av klisjeene var en gjennomgående styrke i tekstfremføring og kroppsbeherskelse. Dessuten hadde forestillingen en stram og vellykket dramaturgi, og dette siste gjorde at forestillingen virket gjennomtenkt og uttrykksfull. Ifølge programmet fra Black Box teater er all teksten i forestillingen hentet fra ”såpeserier, reality-TV, break-up fora og andra mørke avkroker av internett.” I disse kildene er det mye morsomt å hente, og kompaniet har helt sikkert vært nødt til å ta livet av noen kjæledegger underveis, men det gjør at det som sies ikke bare blir et ironisk freak-show om rare mennesker på internett og underlige tv-programmer, men får en generell karakter som gjør innholdet mye mer interessant. Dette kommer av et godt dramaturgarbeid. I tillegg utviser alle skuespillerne, og da spesielt Kjersti Aas Stenby og Marit Sirgmets fordi det ligger tydeligst til deres roller, en klar og god kroppsbeherskelse der overdrivelse er viktig, men uten at det blir for mye og hvor kommunikasjonen med publikum er upåklagelig. Der jeg innledningsvis syntes det var typisk at de var så lettkledde opplevde jeg etter hvert at det var helt på sin plass både fordi det fungerte som kommentar og fordi det understreket deres eksistens som kropp.

 

Befriende mangel på ironi

Noe av det som gjorde dette til en god forestilling var måten de lyktes i å bruke populærkulturelle referanser uten å gå i fellen å ironisere over lavkulturen. Ved å skape et kvinnefellesskap på scenen oppnådde Stenby/Sigments/Bieksaite å vise hvordan kvinnestereotypiene i disse forumene sier noe om hva det er å være kvinne i dag. Kvinneroller på internett og i populærkultur kan sikkert virke som et oppbrukt tema, men de oppnår å gjøre det relevant, og dette imponerer. Dette gjør også at jeg tror på feminismen deres, det handler ikke om å vise frem manglende likelønn eller partipolitisk likestillingspolitikk, men å blottlegge det dysfunksjonelle i en type kvinnerolle. Det neste som imponerer meg med dette er at de heller ikke stakkarsliggjør, gjør narr av eller hever seg over av denne kvinnerollen, men viser at det i den også ligger styrke, og at disse kvinnene som formidles på sin i overkant dysfunksjonelle måte også har en form for gjennomslagskraft. Uttrykket gjør sterkere inntrykk når det formidles tilnærmet kjærlighetsfullt med en klar fascinasjon fremfor ironi, og dette gjør at jeg tror på prosjektet og på det de ønsker å formidle. Det hele handler om jakten på anerkjennelse og om hvordan kvinnerollen tilpasser seg krysspunktene mellom ambisjoner, objektivisering, styrke, selvstendighet og avhengighet.

 

Å omdefinere patriarkatet

Tre fjerdedeler ut i forestillingen avbrøt Simona Bieksaite de to andre og ba om publikums deltakelse. Jeg krummet ryggen, som allerede var ganske krum fordi de ikke hadde stoler i amfiet, og tenkte nei, nei, nei, publikum skal ikke delta, de må ikke se meg. Heldigvis var det ikke mye deltakelse de ba om, publikum skulle stemme over hvem av de to skuespillerne som skulle spille hovedrollen i den siste fjerdedelen av forestillingen ved håndsopprekning. Da Kjersti Aas Stenby vant ble hun ikledd en altfor stor brudekjole av sin kollega, sminket om og sakte ført bort til strykebrettet som en brud ned midtgangen. Kjolen ble lagt utover strykebrettet og hun fikk strykejernet i hånden. Symbolikken er ikke tvetydig, en brud som føres rett til strykebrettet for å stryke sin egen brudekjole føles klassisk, men det er allikevel noe sterkt i det. For det er ikke en mann i sikte, det er ikke mannen som fører kvinnen til strykebrettet det er den andre kvinnen. Den hvite kjolen føles også som noe som er del av et kvinnelig blikk preget av en konkurranse i seksualitet, og understreker på den måten fraværet av mannen. Dette betyr ikke at det mannlige blikket ikke er viktig, for til en viss grad er det til stede i strykesekvensen, men at patriarkatet inkorporeres som selvstendig og effektivt element i kvinnekulturen. Her synes jeg forestillingen presenterer noen interessante problemstillinger på en fin måte, så får det heller være at jeg syntes det ble litt for mange ballonger.

 

 

 

 

Advertisements