Et Drømmespill

Krakk Noirs Congress of Dreams er en sterk forestilling, men den bruker litt tid på å finne formen sin, og når den er funnet, er forestillingen slutt.

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2016

Congress of Dreams
Av Krakk Noir
Regi: Susanne Øglænd
Tekst: Øyvind Berg
Scenografi: Carle Lange
Lysdesign: Tilo Hahn
Musikalsk leder: Rolf-Erik Nystrøm
Coproduksjon: Black Box Teater
Black Box Teater, 28. November 2015

Congress of Dreams er først og fremst en forestilling som er vakker å se på. Det er en fabelaktig scenografi av Carle Lange, og scenografien gir klare konstruktivistiske assosiasjoner. Selve scenen er utstyrt med ulike firkantede bokser som sammen lager en stor opphøyet scene midt på gulvet. Jeg tenker at alle de sorte boksene refererer til scenerommet og den store blackboxen, og dermed også blir en teatral kommentar til scenens muligheter. Den konstruktivistiske assosiasjonen kommer av at det er vakkert, men allikevel enkelt, og at nytteverdien av konstruksjonen blir det viktigste. I tillegg har Lange utstyrt bakveggen med et stort dekorativt tannhjul og noen stiger, og selv om disse nok er laget av papp, og dermed ikke har noen praktisk verdi, ser det nesten meyerholdsk ut.

 

Lys

Det andre som er svært vellykket er Tilo Hahns lysdesign. Det er gjennom lyset at følelsen av dette som et drømmespill virkelig realiseres. Lyset er satt fra flere retninger, og lyser blant annet direkte mot publikum. Scenen er også til tider delvis røyklagt, noe som gjør at lysets retninger tydeliggjøres, men gir en tåkeaktig følelse der drømmeforståelsen øker. Lyset er både varmt og kaldt og både dekorativt ydmykt og dominerende. Det er et lys som er både stemningsskapende og konfronterende, og det fungerer dermed både som et vanlig illustrerende scenelys og som en dominerende faktor for min forståelse av forestillingen. Helt på slutten lyses det rett i et speil holdt av skuespillerne, og lyset reflekteres så videre enten på skuespillerne eller på publikum. Dette lyset er skarpt, og det å sende det rett ut på publikum oppleves konfronterende på en måte som gjør publikum delaktige uten å utsette dem for press. Dette gjør lyset i forestillingen til en kommuniserende aktør på egne premisser, og er noe av det fineste lysdesignet jeg har sett.

 

Gesamtkunstwerk

Congress of Dreams er musikkteater. Dette er å forså som en egen genre, for det er ikke opera og det er heller ikke musikal. Det er heller ikke teater med enkelte musikkinnslag, for musikken er en like viktig del av forestillingen som for eksempel tekstgrunnlaget. Jeg må innrømme at jeg innledningsvis syntes dette var litt forstyrrende, og at jeg ikke helt forstod hvilken rolle musikken spilte. Der skuespillet var litt skakt, og teksten var full av underliggjørende elementer, var musikken så fin og flink. Musikerne var superdyktige, og musikken lå i et genrebelte av jazz og easy listening med vakre akkorder på en kontrabass. Jeg forstod altså ikke hva musikken tilførte forestillingens tematikk. Vi kan her snakke om en likestilt dramaturgi, det er jo populært å snakke om det, men jeg opplevde at det som skulle være balansen i denne likestilte dramaturgien mellom tekst, musikk og andre uttrykk vaklet. Til tross for at den aldri egentlig falt til den ene eller den andre siden følte jeg at denne balansen vinglet frem og tilbake uten å finne sin form og den riktige balansen, og når musikken tok for mye plass, syntes jeg det ble litt kjedelig. Dette siste handler sikkert mye om meg og min egen innfallsvinkel til teater, men jeg syntes musikken gjorde seg best i de partiene den fløt sammen med de andre uttrykkene og der den inneholdt sine egne underliggjørende elementer. Jeg synes dette fløt bedre sammen etter hvert, og jeg synes det er et poeng å påpeke at dette er en forestilling som mer enn de fleste er nær ved å lykkes i å skape en likestilt dramaturgi. Dette handler ikke utelukkende om forholdet mellom musikk og tekst, men også hvordan scenografi, lys og skuespill blir selvstendige elementer som bidrar til å bære helheten.

 

Drøm

Forestillingens tema er drøm. Den opererer hele veien med et dobbelt drømmebegrep, og drøm betyr både begjær og ønsker og det som skjer i hodene våre når vi sover. Utgangspunktet er en slags kongress for drømmer i og om Europa. I begynnelsen ble jeg litt forvirret over hva slags drømmer det handlet om, og jeg ble egentlig litt skuffet da de begynte å snakke om idealisme og Europas situasjon i dag, for saksteater kan fort gå i fellen å gape over litt for mye og ende med hverken å være et godt saksinnlegg eller godt teater. Etter hvert vekslet det over i også å handle om drøm som noe mer abstrakt, ikke om personlige eller kollektive ønsker for verden, men om det underbevisste, og flere steder mot slutten blir møtepunktene mellom drømmebegrepene interessante. Dette kommer av at Øyvind Berg har skrevet en uvant interessant tekst, som igjen blir nok et eksempel på at dette er en forestilling som har styrke i alle ledd.

De fleste aktørene på scenen er musikere, og Anne E. Kokkin og Trond Høvik er de eneste virkelige skuespilleren på scenen. Trond Høvik gjør en svært god rolle. Han spiller en rolle som blanding av byråkrat og klovn veldig fint, og er den eneste som fremstår som en drømmefigur. Spillet hans har akkurat den riktige overdrivelsen, det er litt skakt og morsomt, men også subtilt. Han veksler mellom en nesten realistisk gjenkjennende stil og en selvkommenterende, klovneaktig tilstedeværelse. De andre skuespillerne gjør mindre roller og figurer, og deres manglende selvbevissthet i spillet blir en kontrast som gjør at jeg synes rollene deres er litt kjedelige, men bortsett fra det sjenerer det ikke nevneverdig at de fleste av dem ikke er trente skuespillere.

Congress of Dreams har styrke i alle ledd, men har noen ganger problemer med å få alle leddene til å fungere sammen helt knirkefritt. Dette gjør at forestillingen blottlegger sin egen prosess litt for mye, og at deler av den gir følelse av å være transportetapper. Mot slutten smelter imidlertid alt sammen, og det gjør et imponerende inntrykk. Det er en forestilling som åpenbart vil veldig mye, og i sine ambisjoner kuttes det ikke ned på noe, men noen ganger blir det litt uklart akkurat hvor eller hva den vil.

Advertisements