My need is such I pretend too much

The Great Pretender er en mørk og kompleks forestilling, som gjennom lag på lag av ideer og populærkulturelle referanser, sier noe sant om hva det er å være menneske.

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 1/2016

Black Box Teater 20. januar 2016

Av og med: Zachary Oberzan som har latt seg inspirere av Abbas Kiarostami og Hussein Sabzian.

Dramaturg/produsent/manager: Nicole Schuchardt.

Lys/lyd/video: David Lang.

Scenekonsulent: Eike Böttcher.

Kostymer: Dorothea Andrae/schneidermeister.

Bakgrunnsvokalister: Maya Mertens og Diede Blok.

Co-produksjon: deSingel Internationale Kunstcampus, HAU Hebbel am Ufer Berlin, Beursschouwburg Brussels, Vooruit Gent, Black Box Teater Oslo, Gessnerallee Zürich, Teaterhuset Avant Garden Trondheim og brut Wien.

 

Elvis Presley har vært gjenstand for imitasjoner siden før han døde. Fordi Elvis var en av de aller første ordentlig store popstjernene med et liv som i tillegg til stor suksess inneholdt mye tragedie er han blitt gjenstand for en evig dyrking og fascinasjon. Den amerikanske teaterkunstneren Zachary Oberzan tar utgangspunkt i denne persondyrkende imitasjonskulturen, for å stille noen dypt personlige, men også allmennmenneskelige spørsmål om hva det er å ønske å være noen andre enn den man er.

 

The Great Pretender

Forestillingen handler om personen, kunstneren, skuespilleren, karakteren og idéen Zachary Oberzan. Utgangspunktet for forestillingens handling er at en teatertekniker ved DeSingel i Antwerpen møter en mann på bussen som utgir seg for å være Zachary Oberzan, og inviterer ham til teatret. Publikum får se denne hendelsen som film, og vi ser at mannen på bussen er den faktiske Zachary Oberzan som utgir seg for å være Zachary Oberzan. I fiksjonen er Zachary Oberzan en berømt filmkunstner, og mannen på bussen (som blir spilt av Oberzan), Aaron Aaronovich, er en arbeidsledig fan som ligner på idolet. Navnet Aaron Aaronovich er et spill på Elvis Presleys mellomnavn Aaron, som igjen spiller videre på idoldyrking og imitasjon. Jeg tenker også at det er mulig å lese navnet Aaronovich som patronym, et mellomnavn utledet av fars fornavn som brukes i slaviske land. Patronymet blir da alltid etterfulgt av et slektsnavn. Lest på den måten føles ikke navnet Aaron Aaronovich som et fullt navn, og han er heller ikke en hel person, han er en idé, en del eller en versjon av en annen mann eller en psykoanalytisk kategori. Når Aaronovich og både «den ideelle» og den faktiske Oberzan smelter sammen, blir de alle sammen versjoner av den samme mannen, og denne kompleksiteten presenteres på en svært interessant måte.

Forestillingen veksler mellom filmvisninger, som presenterer rammefortellingen fra Antwerpen, der Oberzan/Aaronovich utgir seg for å være Oberzan, blir avslørt, arrestert og stilt for retten, og sceneopptredener der Oberzan spiller seg selv som Elvisimitator. Fiksjonslagene er mange og dype. Det er ingen kjerne ved fortellingen, men lagvis av referanser til andre referanser. Det hele er til å bli svimmel av, men mest av alt er det analytisk fascinerende. Forestillingen begynner med et kort klipp fra Oberzans film Flooding with Love for the Kid, som var hans versjon av Rambo: First Blood, innspilt på hans lille ettromsleilighet i New York med han selv i alle roller. Det er en referanse til Zachary Oberzan som kunstner, men fungerer også til å bygge oppunder den fiktive ideen om Oberzan som berømt filmskaper. Når Oberzan i forestillingen spiller den ideelle Oberzan snakker han med en bred sørstatsaksent som Elvis, selv om det er klart at det faktiske Oberzan er fra Maine. I forestillingen er det heller imitatoren Aaronovich som er fra Maine. Alt smelter sammen, kompliseres og fordypes. På samme måte som det ikke finnes en kjerne i fortellingen finnes det heller ingen kjerne i karakterenes identiteter, men identitet og selvbevissthet fremstilles som noe flytende og ufangelig.

 

Teater og film

The Great Pretender er et interessant teaterprosjekt. Jeg skal innrømme at jeg opplevde noen av filmsekvensene som transportetapper, men det er noe med de teatrale kvalitetene i prosjektet som, til tross for at veldig mye av uttrykket består av film, gir en utvidet forståelse av teater som uttrykk. Zachary Oberzan er en interessant skuespiller, og det er en av grunnene til at jeg i filmsekvensene savner å se ham på scenen. Han behersker et teatralt eksplisitt spill som allikevel ikke er overdrevent eller spesielt karikert, men som blottlegger de teatrale mekanismene som er til stede i ethvert skuespilleruttrykk. Dette passer også veldig godt inn i en forestilling som så tydelig og gjennomtenkt tar i bruk så mange fiksjonslag og karakterskildringer.

 

Som enda et lag i forestillingen blir det etter hvert klart at Oberzan har tatt utgangspunkt i den iranske filmskaperen Abbas Kiarostamis film Close up som har en lignende tematikk, og i filmen får vi vite at Kiarostami vil filme Aaronovich/Oberzans sak, og at det er denne filmen vi får se. Selve filmen blir da enda et fiksjonslag lagt oppå sitt eget utgangspunkt. Den beste scenen i filmen er Aaronovich/Oberzan sin forsvarstale i rettsalen. Med referanse til Kiarostanis tittel Close up filmes Oberzan nært, og han får anledning til å briljere i mimikk. Jeg tror det at han lar seg selv vise frem skuespillerarbeidet her gjør at jeg liker denne scenen godt. Jeg tror også at det bidrar til å skape et teatralt hele, som viser hvorfor dette prosjektet hører hjemme på en scene og i en teaterkontekst. Så selv om jeg innimellom syntes at filmsekvensene ble lange, så er det som om det er det som utfordrer meg og at han utfordrer og utdyper teatermediet på en måte som overvinner motstanden i meg underveis.

 

Hva det er å være menneske

Gjennom alle fiksjonslagene blottlegger også Zachary Oberzan seg selv. Dette har han også gjort i tidligere arbeid som i Your brother, remember, som blant annet handler om brorens narkotikamisbruk og Tell me love is real som tar utgangspunkt i hans egne overdose på det beroligende middelet Xanax. Kompliserte problemer knyttet til identitet og psykisk sykdom ligger gjennomgående til grunn for arbeidet. Mot slutten av The Great Pretender blir Aaron Aaronovich sluppet ut av fengsel, og møter den ideelle Oberzan. Han spør Aaronovich/Oberzan om hvem han helst vil være, og legger til noe i retning av: ”Even I am tired of being Oberzan.” Moralen er på en måte at alle ønsker at de var noen andre innimellom. Selv om forestillingen presenterer sin egen konklusjon på en sympatisk og forståelig måte, er det interessante med forestillingen at det tross alt ikke er så enkelt. Det å være menneske, å ønske, drømme og begjære er dypt komplekst.

Advertisements