En slik en som Putin: Seiersdagsparaden som teatralt uttrykk for Putins Russland

9. mai 2016 ble det i Russland, og i andre tidligere sovjetstater, markert at det var 71 år siden tyskerne kapitulerte i Berlin og at de allierte styrkene gikk seirende ut av andre verdenskrig. Seieren i andre verdenskrig ble viktig for Stalins ideologi og makt i Sovjetunionen, men det var først i 1965, til 20-årsjubileet for avslutningen av krigen, at seiersdagen ble innført som nasjonal høytid og fridag. Årlige parader ble det imidlertid først etter 50-årsjubileet i 1995. Så selv om seiersdagen var en nasjonal høytid også i Sovjetunionen, er det først etter Sovjetunionens fall i 1991 at dagen har fått den formen den har nå, og det er interessant at det alltid er sovjetisk storhet som feires. Det kan virke paradoksalt at det som i all hovedsak er blitt en postsovjetisk høytid bruker aller mest tid på å feire sovjetisk storhet, men jeg tror det kommer av at feiringen av 9. mai erstattet andre sovjetiske høytider som 1. mai og 7. november (årsdagen for den russiske revolusjonen), og at seiersdagen er blitt en måte å vise tilhørighet til den sovjetiske historien på uten å knytte seg direkte til kommunistpartiet.

 

Militærparadens dramaturgi

Det er kanskje underlig, men jeg har et lite oppheng i nasjonale parader. De er, som oftest, veldig sterkt regissert, men er allikevel uttrykk for en tilsynelatende ektefølt hyllest. I år deltok det mer enn 10 000 soldater og til sammen 206 kjøretøy i seiersdagsparaden. De ideologiske virkemidlene ligger i tette og tydelige lag i utførelsen, men det signaliseres allikevel at den ekstreme strukturen er ønsket. Militærparaden i Moskva på seiersdagen 9. mai holdes alltid på Den Røde Plass, men plassen stenges av, så den er ikke tilgjengelig for resten av befolkningen. Paraden er derfor også å regne som en mediebegivenhet der overføringen av hendelsen på tv blir svært viktig for hvordan hendelsen oppleves av folket. Ifølge Moscow Times ble det satt opp 20 tv-skjermer rundt omkring i hovedstaden sånn at folk kunne se paraden direkteoverført i det offentlige rom. En morsom ting med russiske parader er at sovjetiske myndigheter i sin tid investerte i et apparat som kan fjerne skyene over Kreml på store dager sånn at det aldri regner på paradene. I år har Kreml i år, også ifølge Moscow Times, brukt omkring 90 millioner rubler (omtrent 14 millioner kroner) på å få fjernet dårlig vær. Når man vet dette er det vanskelig ikke å tenke på det som teatralitet på høyt nivå med en ekstrem regi.

Putin spiller hovedrollen i paraden til tross for at han ikke er så synlig, og det at han deltar lite selv gjør at han også kan tolkes som en hedersgjest. Årets parade ble innledet med at forsvarsministeren, Sergej Sjojgu, som også er general, hilste troppene som stod klare til å marsjere på plassen. Det deltok omkring 10 000 soldater og totalt 206 kjøretøy. Interessant nok hilste Sjojgu soldatene som “kamerater”, en praksis som ikke har vært vanlig etter Sovjetunionens fall. Etter dette talte Putin, og årets tale viste hvordan det viktigste for denne dagen er å vise både brudd og kontinuitet, og at den sovjetiske historien benyttes for å skape et Russland etter Putins ønske. Putin fremhevet naturlig nok den 71 år gamle seieren. Han fokuserte på militære seire, men også de industrielle, og gikk videre til å snakke om hvor stolte russerne måtte være av sine fedre og bestefedre, og hvordan de måtte hylle de som fremdeles var i live. Jeg syntes det var et interessant maskulint fokus i talen der det var snakk om fedre og bestefedre, for selv om det vel ikke er til å komme bort fra at de fleste soldatene var menn, fokuserte Putin også klart på det arbeidet som måtte til i industrien for å forsyne troppene med materiell, og dette arbeidet kan ikke bare ha vært utført av menn. Det er derfor grunn til å tro at fokuset på den maskuline styrken må knyttes til Putin selv. For interessant nok stod disse fedrene og bestefedrene i kontrast til resten av befolkningen, ikke minst til mødre, søstre og døtre. Her stod kvinnelig emosjonell styrke i kontrast til mannlig fysisk og militær styrke. Han trakk også paralleller til dagens situasjon, og fremhevet hvordan Russland er beredt til å hjelpe til internasjonalt i kampen mot terror, for fred kommer ikke av seg selv. Dette var en klar kommentar til russiske styrkers tilstedeværelse i Ukraina og Syria, som var en implisitt tematisk overbygning til hele paraden.

Etter Putins tale var det klart for marsjering. Alle kompaniene ble introdusert over et høytaleranlegg, og det var mye historisk fakta om hva kompaniene hadde gjort under krigen. Dette gav regissørene av paraden også mulighet til å fokusere mer på den sovjetiske historien. For eksempel ble et kompani fremhevet for å ha deltatt under redningsarbeidet i Tsjernobyl i 1986, og et annet for marinedeltakelse i Sevastopol på Krim under andre verdenskrig. På den måten fikk de kommentert Ukrainas russiske tilhørighet, og ikke minst annekteringen av Krim, uten å komme med eksplisitte politiske eller kontroversielle utsagn.

Soldatenes marsjering ble etterfulgt av fremvisning av militært materiell, først Sovjetunionens stolthet, stridsvognen T34, som ikke lenger er i bruk, men som tillegges mye av æren for Den Røde Armés suksess på østfronten. I dag går det for eksempel an å kjøpe souvenir-t-skjorter med bilde av T34 på, noe som vel ikke er vanlig for stridsvogner, men som viser hvordan den har fått en posisjon i en nasjonal nostalgi. T34 var med for nostalgiens skyld, for rett etterpå fikk vi se de nyeste stolthetene til det russiske forsvaret. Dette er materiell som blir brukt i kampene i Ukraina, og ved å bli vist frem nå styrkes opplevelsen av Russland som en nasjon i krig. Det viser til måten Russland har rett til militær tilstedeværelse i det som i sovjetisk tid ble kalt “det nære utland”, men også til hvordan Vesten ikke har rett til å blande seg inn i det som oppleves som russisk territorium. Vi fikk også se en stor oppvisning av helikoptre og fly i en fenomenal avslutning. Først kom det mange helikoptre, og til slutt fløy jagerfly i formasjoner mens de slapp ut røyk i fargene til det russiske flagget. Symbolbruken her er interessant fordi det i iscenesettelsen kan velges hvor det passer med nostalgiske, sovjetiske symboler og hvor det passer med russiske. Det er klart at det passer best med russiske symboler til jagerfly av 2016-standard, men det er også noe med at hele avslutningen fungerer som en konklusjon der bruken av sovjethistorien munner ut i det som kan tolkes som dagens Russland representert ved Putin selv.

g7G1iZlBVI6IvthWpAzjptHYs8CIatKq

 

Symbolbruk og nostalgi

Helt innledningsvis i paraden marsjerte en liten gruppe soldater og offiserer over plassen. To av dem holdt flagg, ett russisk flagg og det som ble kalt et seiersbanner, som var rødt, og som i tillegg til skrift hadde det et klassisk hammer og sigd-symbol. Det ble fremhevet at begge soldatene som bar flaggene var menige av rang, men at de også begge to hadde bestefedre som hadde utmerket seg under andre verdenskrig. Allerede her knyttes bruken av nasjonale symboler til både kontinuitet fra den sovjetiske symbolverdenen og brudd med den. De unge guttene med flaggene er representanter for dette gjennom både å være bærere av en arv fra de gamle heltene, som opptrer som nærmest mytiske figurer, og som unge gutter for det nye Russland. I kommentarene til paraden ble det lagt en del vekt på et kompani fra en militær kostskole som hadde de yngste deltakerne i paraden. Her ble det trukket linjer til alle de store generalene som en gang hadde vært elever ved skolen, men aller mest handlet det om at soldatene var så unge. Selv så jeg ikke at de var så mye yngre enn de andre soldatene, men fokuset på ungdom er også et fokus på styrke som kan brukes for å trekke linjer ikke bare til fortiden eller nåtiden, men også til fremtiden. Et annet interessant symbol er fargekombinasjonen som brukes på sløyfer og bånd i forbindelse med høytiden. Det er fargene oransje og sort som utgjorde hærens farger da de tok Berlin i 1945. Dette er jo en gammel fargekombinasjon, men som utbredt folkelig og offisielt symbol virker det ikke som det har vært brukt før seiersdagen ble gjeninnført som høytid etter Sovjetunionens fall.

u98nnXefMJtXtFLEAphumYnlBfCQPAOk.jpg

Den russisk-amerikanske litteraturviteren Svetlana Boym skiller i boken The Future of Nostalgia mellom to former for nostalgi. Den ene formen, reflective nostalgia, er den nostalgien vi gjerne møter i egne liv når vi ser barnetv fra da vi selv var små eller kommer over et gammelt yoghurtbeger som, fordi vi husker det fra egen barndom, gjør oss melankolsk nostalgiske. Den andre formen for nostalgi kaller Boym restorative nostalgia, og det er den nostalgien vi kan se blant annet i nasjonale feiringer. Det som skiller den siste formen fra den første er at der den første kan være ironisk og humørfylt, fremstiller restorative nostalgia seg som en søken etter sannhet. Det er derfor ikke tydelig at det er nostalgi det går i, og man kan ofte finne denne formen for nostalgi i nasjonsbyggende og nasjonalistiske bevegelser og deres ideologier. Etter Sovjetunionens fall og den kaotiske tilstanden som rådet i Russland på 1990-tallet, har Putin tatt mål av seg til å bygge opp noe som ligner på fordums storhet. I det performative uttrykket i paraden blir dette synlig gjennom en blanding av historiske virkemidler blandet med en haug konnotasjoner til ting Russland gjør i dag, men som minner om det de gjorde før, som for eksempel tilstedeværelsen i Ukraina. I år var den kasakhiske presidenten Nursultan Nazarbajev til stede som Putins gjest under paraden. Da Putin hilste på representanter for troppene etter at paraden formelt var avsluttet, men kameraene fremdeles gikk, fulgte Nazarbajev etter Putin, og hilste også på alle sammen som en slags protesjé. Denne tilknytningen til en statsleder fra det nære utland, som samtidig ble fremstilt som Putins underordnede, er interessant når det gjelder å forstå Putins nyimperialistiske fremgangsmåte i områdene han oppfatter som hans.

På ettermiddagen 9. mai deltok Putin i en folkeparade som har fått navnet bessmertnyj polk eller udødelig regiment, med den internasjonale hashtagen #immortalregiment. I disse paradene, som finner sted verden over, men med et klart nedslagsfelt i Russland og det nære utland, tar folket med seg bilder av slektninger som døde eller ble skadet under krigen for å hylle dem. Putin deltok selv i år med et bilde av sin far som ble skadet under krigen. Disse folketogene er av ganske ny dato, og startet som et folkelig initiativ, kanskje som resultat av og kontrast til den veldig offisielle auraen rundt militærparadene. Kanskje ble det uoffisielle ved dette folkelige opptoget for mye for Kreml sånn at det etter hvert ble inkorporert i den offisielle feiringen. Nostalgien i dette opptoget er tydelig. Det er en hyllest til de som er døde, og som representerer fortiden. Ved å påpeke at de er “udødelige” legges det også til at de er en del av nåtiden og fremtiden. Ikke rart da at Putin synes det er fint å delta med et bilde av sin far. Putin er jo selvfølgelig et produkt av sin far, men her synliggjør han linjene tilbake i tid for å styrke sin maktposisjon i nåtiden. Boym påpeker hvordan nostalgi i nasjonale ideologier også kan knyttes til tidligere tiders lidelse og transcenderer det individuelle minnet til fordel for et kollektivt minne. I denne russiske konteksten er tidligere tiders lidelse brukt for å understreke dagens styrke.

KIZMV4VWIxdEgYwJdX6oNA0F7yYtJVn5.jpg

Boym forklarer også hvordan nostalgi for Sigmund Freud var knyttet til en dødslengsel. Jeg mener det er veldig interessant å se nostalgi som resultat av et uavklart forhold til døden. I den russiske nostalgien som blir uttrykt i feiringen av seiersdagen er det klart at døden ligger under som grunnleggende element. Ifølge wikipedia døde 8,7 millioner sovjetiske soldater under krigen, og da er det ikke regnet med sivile. Det er et klart nasjonalt traume, men i en nesten religiøs ånd kan vi se at denne lidelsen presenteres som grunnlag for gjenoppstandelse og ny styrke. Sovjetunionen seiret til slutt, og gjennom gjentakende lidelser har de i dag gjenoppstått som en sterk regional makt. Jeg vil ikke gå så langt som å si at Putin fremstiller seg selv som en messias, men det er i hvert fall fristende å si at det ikke er langt unna. Jeg er av den oppfatning at nostalgien i seiersdagsfeiringen bidrar til å gi Russland et evighetsperspektiv, og kanskje mer enn å være uttrykk for en dødslengsel er det et uttrykk for dødsangst. For når Russland i dag knyttes så sterkt til både historien og fremtiden skapes det en mytisk evighet av styrke og stolthet. Å søke seg tilbake til historien for å legitimere styrke i fremtiden blåser vekk den skremmende opplevelsen av forgjengelighet. Der forgjengelighet viser svakhet, representerer evigheten styrke, og hvis man tilhører evigheten er man udødelig.

 

Seiersdagens Russland

For hvilket Russland er det seiersdagen og seiersdagsparaden viser oss? Først og fremst viser den oss, i hvert fall sett med norske øyne, et militært sterkt Russland det ikke er så veldig fristende å provosere. De viser oss også et Russland som tar det for gitt at de kan gjøre det de vil i de områdene de mener de har ekstra stor rett til å utvise makt. Det er sånn sett klart at paraden er en måte å markere seg på overfor Vesten generelt, og kanskje også NATO spesielt. Samtidig er det bildet av Russland som presenteres i all hovedsak myntet på den russiske befolkningen. Det er de som ønsker å oppleve et sterkt Russland som eksisterer både som sovjetisk kontinuitet og som resultat av et revolusjonært brudd med fortiden. På denne måten konsoliderer Putin sin egen makt. Den står allerede sterkt i Russland, men her påminner Putin oss alle sammen om at han er legemliggjøringen av fortiden, seieren og gjenoppstandelsen. Når Putin gjør seg selv til det fysiske symbolet på dagens Russland og lykkes, blir han vanskelig å slå. Partinavnet Forent Russland får ny betydning. Gratulerer med seiersdagen.

 

For andre som måtte være paradenerder ligger hele paraden tilgjengelig her:

 

Advertisements