Krigens uutholdelige letthet

 

Det er umulig å ta innover seg den lidelsen som ble påført millioner av mennesker under andre verdenskrig. Spørsmålet her er om teatret er riktig arena for å prøve.

 

AV JULIE RONGVED AMUNDSEN

 Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2/2016

Andre verdskrigen – Natt i verda

Tekst: Lukas Barfüss, Oleg Bogaev, David Greig, Maria Tryti Vennerød

Regi: Erik Ulfsby

Dramaturg: Carl Morten Amundsen

Scenografi: Marja Salovaara

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Lyddesign: Vibeke Blydt-Hansen

Det Norske Teatret, hovudscenen 4. mars 2016

 

Jeg innrømmer med en gang at jeg har vært litt skeptisk til dette prosjektet. Når ulike kulturuttrykk skal ta innover seg andre verdenskrig og dens grusomheter, kan det fort bikke over i lidelsesfetisjisme, en spekulativ dyrking av grusomheter som ligger langt fra oss i tid, men som på grunn av dens berøringspunkter med vår egen virkelighet aldri slutter å fascinere. Det er imidlertid tydelig at andre verdenskrig har fått en rolle i vår kulturelle bevissthet som referansepunkt og symbol, og at det derfor har vært fristende å lage en forestilling om krigen og i tillegg gjøre det grandiost og monumentalt.

 

Jeg vil ikke si at alle mine fordommer ble gjort til skamme, men Andre verdskrigen — Natt i verda er blitt en intelligent forestilling, og derfor overkjører den elegant en del av de innvendingene jeg trodde jeg kom til å ha. Forestillingen tar nemlig som utgangspunkt nettopp den kulturelle betydningen den andre verdenskrigen har fått. Alle tar vi del i de narrativene som er skapt om krigen og skaper nye narrativer og forståelser. Fordi krigen var så omfattende, var det også stor bredde over lidelsene, og her lykkes de med å vise oss denne bredden og samtidig vise at krigen — som vi ser den i dag — både er en viktig historisk hendelse med alvorlige konsekvenser for menneskeheten, og en kulturell konstruksjon. Dette gjør at jeg synes det er blitt et imponerende stykke teaterarbeid som gir en lyst til å bli i salen. Det visuelle uttrykket plasserer publikum umiddelbart i en nydelig teatersfære, og Milja Salovaaras scenografi og Øyvind Wangensteens lysdesign er utfordrende uten å være komplisert. Sammen skaper de et rom som er fullt av muligheter, og som derfor ikke slutter å interessere. Alle veggene er malt grå, og den eneste synlige utgangen fra scenen er gjennom et hull i gulvet som benyttes på mange forskjellige måter. Denne åpningen av fantasirommet gjør at jeg ikke blir lei av å se på scenen til tross for at det ikke er noen sceneskift i løpet av åtte timer.

 

Dramaturgi

Teatret tok selv initiativ til å få utviklet tekst til dette prosjektet, og teksten er i all hovedsak satt sammen av dramatikk skrevet av den norske dramatikeren Maria Tryti Vennerød, russeren Oleg Bogaev, briten David Greig og sveitseren Lukas Barfüss. Dette gjør at uttrykket er uvanlig tekstbasert og litterært. Det oppleves imidlertid nærmest befriende å se teater basert på nyskrevet dramatikk i stort format, formidlet med en stø dramaturgisk hånd. Allerede før det var skrevet noe, var utgangspunktet for prosjektet at det skulle munne ut i en forestilling som skulle vare i åtte timer og spilles på natten fra klokken 24.00 til 08.00. At det er langt, er derfor noe av grunnlaget, og jeg må si at jeg noen ganger syntes at ting ble dratt litt langt ut — kanskje bare fordi de måtte holde tidsplanen? Dette gjelder i særdeleshet i slutten av andre akt der fiksjonskontrakten brytes for å avvikle en cirka 45 minutters paneldebatt om andre verdenskrig. Jeg opplevde denne debatten som malplassert, og at det grenset til misbruk av teaterpublikummets tid. En av grunnene til at jeg hadde en sånn reaksjon, tror jeg var at panelet, da jeg så forestillingen, fredag 4. mars på dagtid, bare bestod av hvite, norske menn over seksti. Det kan hende jeg hadde reagert annerledes hvis sammensetningen var spenstigere, men jeg tror også at en av de store styrkene ved forestillingen er at de har fått til å skape et helhetlig estetisk rom og en atmosfære jeg har lyst til å bli i, og at denne debatten ble et tidkrevende brudd.

 

Det er også andre scener jeg tenker kunne vært forkortet eller kuttet, særlig en scene om Det Norske Teatret under krigen synes jeg ikke henger godt nok sammen med resten, og jeg lurer derfor på om den er beholdt for lengdens skyld. Når det er sagt, vil jeg allikevel fremheve at denne forestillingen er et resultat av et svært godt dramaturgarbeid av Carl Morten Amundsen helt fra initiering og planlegging til utførelse. Det er sjeldent dramaturger får heder i kritikker, men her synes jeg det er på sin plass. Dramaturgien flyter og bryter, det henger sammen der det skal og bryter når det er nødvendig, og det skaper et engasjerende og helhetlig resultat.

P1_6600.jpg

Skuespill

Fordi forestillingen er så litterær, er utførelsen helt avhengig av skuespillerne. Jeg har lyst til å trekke frem noe så gammeldags som god diksjon i ensemblet. I Lukas Bärfuss’ bidrag, leser for eksempel Gjertud Jynge opp brev som dramatikeren Lukas Barfüss’ har funnet i en pappeske på et loppemarked, og som alle er adressert til den unge jødiske kvinnen Rebekka Zimmermann. Her er Jynges diksjon en av grunnene til at tekstmaterialet blir formidlet med sterk nærhet og tilstedeværelse. Hovedgrunnen til at dette litterære eksperimentet lykkes, er at det er et sterkt ensemblespill hvor få enkeltpersoner utmerker seg, men hvor god dynamikk og lagarbeid drar det narrative fremover. Det er kanskje allikevel grunn til å trekke frem Renate Reinsve i rollen som Peggy i bidraget til David Greig.. Peggy er den unge jenta som forelsker seg i en kanadisk pilot på en skotsk flybase, og som gjennom en forunderlig reise på ryggen til en gås (Joachim Rafaelsen) får oppleve alle krigens grusomheter på nært hold, i tillegg til å at hun må avgjøre om piloten skal leve eller dø. I Reinsves tolkning er Peggy nesten til det irriterende naiv. Mot slutten av forestillingen er budskapet hennes at livet er kjærlighet, og at man på grunn av kjærligheten tio tross for all lidelsen må fortsette å leve. Det virker så enkelt, så påtatt, så håpefullt. Det blir litt for mye naiv ungpike for meg. Så ser jeg imidlertid at det nettopp er den naiviteten som Reinsve besitter som gjør at disse konklusjonene fungerer i møte med den desillusjonerte og nihilistiske gåsa. Kjærlighetsbudskapet resonnerer gjennom det naive.

 

Helhet

I min skepsis til prosjektet var det fetisjiseringen av ondskapen som skremte meg mest. I Andre verdskrigen har de klart å gjøre ondskap til tema uten å være spekulative eller dyrkende, men gjennom saklighet og bredde. Dette ser vi særlig i Maria Tryti Vennerøds dramatiske bidrag om Josef Mengele som den inkarnerte ondskap. Mengele fremstilles som irrasjonell og psykisk ustabil, men han blir samtidig også ytterpunktet innenfor et bredt spekter av ondskap. Fordi forestillingen er lang, har det også vært mulig for å legge inn scener fra hele verden, for det er jo snakk om en verdenskrig, ikke en europeisk krig. Det er scener fra Kina og Brasil, og både atombombene og jødeutryddelsene kommer frem. Det ligger altså en geografisk bredde i forståelsen, men det er også en tidsmessig bredde. Brevene til Rebekka Zimmermann er alle fra 1960-tallet, Rebekka var født i 1948, og denne delen handler dermed ikke egentlig om krigen. Allikevel resonnerer krigen og jødeutryddelsen i brevene, ikke minst når det blir snakk om Israel, utvandring og diaspora. Innimellom klarer forestillingen også å legge inn assosiasjonspunkter til dagens kriger, for eksempel med lydspor fra nyhetssendinger om Syria. Dette gjør at hendelsene som tematiseres ikke blir avgrenset, og at vi ikke helt kan avvise at dette er noe som også angår oss i dag. Jødenes lovede land i Israel førte til nye overgrep, antisemittismen og annen hatretorikk er i vekst i Europa i dag, og det føles som om fascistiske strømninger kommer nærmere og nærmere. Det som jeg fryktet skulle være klisjeer er dypeste alvor.

Prosjektet er vellykket. Teatret satset høyt, fallhøyden var stor — og de lyktes. Det betyr ikke at jeg er hundre prosent overbevist, jeg har fremdeles spørsmål. Hvorfor skal vi iscenesette historie på denne måten? Vil forestillingen skape engasjement, eller resulterer det i at vi tar avstand fra lidelsen? Er dette bildet av krigen en øyeåpner eller et av mange stadige bidrag til den kulturelle konstruksjonen? Jeg vet ikke helt, men forestillingen gir oss en mulighet til å stille spørsmålene. I tillegg er det godt teaterhåndverk, og det er jo også ganske viktig.

 

 

 

Advertisements