Mostraspelet 2016: Hvordan forstå ideologi og lokal kultur i teatret?

Mostraspelet 2016: I slik ei natt. Urpremiere Moster amfi 27. mai 2016.

Foto: Magne Langåker

Jeg skal skrive bok om historiske spel i Norge. Da jeg begynte på prosjektet, trodde jeg at jeg for første gang nå skulle undersøke ideologisk noe som tilhørte min egen ideologiske sfære. Tidligere, når jeg har skrevet om masseteater i Nord-Korea og USA, har jeg argumentert metodisk med Louis Althusser, og hans begrep om ideologiske subjekter, om at jeg ikke har vært et ideologisk subjekt i de hendelsene jeg besøkte, og at jeg dermed kunne hevde en slags objektivitet. Jeg ville nødvendigvis ikke bli inkorporert i det ideologiske budskapet i disse hendelsene, ikke ”interpellated” som det heter i den engelske oversettelsen av Althusser. Jeg trodde at det å undersøke ideologier som ligger tett opptil det norske nasjonsprosjektet ville subjektivere meg i den norske nasjonsforståelsen. Det jeg har lært hittil i prosjektet er ikke at jeg ikke har nasjonal tilhørighet, men at norsk ideologi ikke er så enhetlig som jeg trodde det var. Det var i hvert fall det jeg tenkte etter å ha sett Mostraspelet 2016: I slik ei natt.

 

Ideologi og metode

Jeg opplevde i all hovedsak at det tydelige ideologiske budskapet i forestillingen ikke gjaldt meg. Dette kommer nok av at spel generelt sett har en klar stedlig forankring, og dermed har lokalsamfunnnet som målgruppe. En annen ting var at jeg ikke hadde tatt innover meg helt den religiøse dimensjonen som er så viktig i middelalderspel, og at kombinasjonen av tilhørighet til det fysiske stedet og ideologisk-religiøst fundament, i tillegg til en selektiv historieforståelse knyttet opp til de allerede nevnte komponentene, gjorde at jeg ikke opplevde noen ideologisk tilhørighet. Det er vel også nødvendig å si at spelene representerer et kunstuttrykk som er uvant for meg. Dette er noe av det jeg har syntes har vært mest interessant i inngangen til prosjektet. Det er et stort felt av teaterengasjement der ute som forholder seg til helt andre kvalitetskriterier enn det teaterkritikere i Oslo vanligvis gjør, men dette gjør det også vanskelig å skulle skrive om. Jeg tror imidlertid dette er noe av grunnen til at jeg blir fremmedgjort av denne formen for teater, og hele prosjektet mitt virker som det balanserer på sin egen urimelighet. Hvordan skal jeg angripe det som skjer?

Det er noen metodiske dilemmaer her som jeg tror kommer til å prege prosjektet, og jeg tror den eneste måten å møte det på er gjennom ærlighet om hvor mine begrensninger som teaterviter ligger, for så å bruke det som mitt utgangspunkt og min fordel. Jeg er dermed klar på at mine analyser ikke er objektive analyser, men uttrykk for hvem jeg er både som teaterviter og ideologisk subjekt.

 

Religion og ideologi: Olav Haraldsson, historie og definisjonen av kristendom

Da jeg ankom Moster amfi 29. mai kom jeg rett til en gudstjeneste i amfiet. Jeg har ikke mye erfaring med gudstjenester siden min kirkebesøk har vært knyttet til noen få bryllup og begravelser, og kanskje en konsert i ny og ne, ikke til faktisk gudstro. Dette skapte en ramme for min opplevelse av spelet, og jeg tror den religiøse dimensjonen av kulturforståelsen her er viktig. Da jeg besøkte Stiklestad i fjor sommer, innså jeg at historieforståelsen som ble fremmet av spelet handlet vel så mye om den nære historien og om den norske etterkrigstiden da spelteksten ble skrevet og formatet utviklet. På samme måte ser jeg nå at den middelalderske kristendommen som er utgangstema for Mostraspelet ikke egentlig spiller en stor rolle, men at den middelalderske kristendommen fremstilles som en side ved vår samtids kristendom. Historien om Olav Haraldsson blir på den måten et mytologisk fundament for norsk kristendom i 2016.

Mostraspelet er et av Norges eldste levende spel, nest etter Stiklestad. Det hadde premiere i 1984 med Johannes Hegglands manus Kristkongene på Moster som handler om Olav Haraldssons ting på Moster i 1024 og innføringen av kristenretten. Som så mange spel handler også dette om kristningen av Norge og overgangen fra hedendom til kristendom. I år presenterte Mostraspelet et helt nytt dramatisk verk, I slik ei natt, skrevet av skuespiller Svein Tindberg som også spiller Tore Hund i årets spel. Forestillingen ble regissert av Svein Tindbergs bror, Ivar Tindberg, og amfiet ble i sin tid tegnet av deres felles far Snorre Tindberg. Det er altså et spel som klart bærer Tindbergfamiliens navn til tross for at ingen av dem er lokale bømlinger. Den nye teksten er bedre enn den gamle, det er gjort noen dristige dramaturgiske valg, men det er en tung fremdrift i teksten, og den er preget av ensidig historieformidling til tross for fragmentert form.

Jeg baler jevnt over med hvordan historie skal formidles scenisk, og hvorfor man skal gjøre det. En ting er de historiske spelene, som det finnes over 100 av rundt omkring i landet, men vi har jo i det siste sett at det også gjøres på institusjonsteaterscenene når de iscenesetter fortellinger om andre verdenskrig. Scenisk historie er jo heller ikke noe nytt, men har skjedd til alle tider fra middelalderens mysterie- og pasjonsspill via Shakespeare til i dag, og det er mulig å finne mange eksempler på historisk tematikk gjort i teaterform. Allikevel opplever jeg at det byr på noen andre utfordringer å fremstille historiske fakta på scenen, og at det skaper andre former for problemer i dikotomien mellom fiksjon og virkelighet enn det drama som ikke henter sitt innhold fra faktisk historie gjør. For der det på den ene siden må være greit å tolke historien etter sitt eget forgodtbefinnende når det skal gis en fiktiv form, står man også i fare for å gi et uriktig bilde av vitenskapelig historie som får en ideologisk funksjon, og dette paradokset synes jeg det er vanskelig å finne gode svar på.

Denne problemstillingen er svært tydelig i årets Mostraspel. Svein Tindberg skriver i programmet at han synes Olav Haraldsson for ofte blir fremstilt som en hard kristningskonge som kristnet Norge bare for å konsolidere makt. Han påpeker at han synes denne fremstillingen av Olav er kjedelig, og at han ønsket å gjøre det på en annen måte. Nå vet jeg ikke om jeg er enig i at det er den versjonen av Olav Haraldsson vi oftest får se, men Tindberg står jo helt fritt i å synes at det er kjedelig. En annen sak er det at han da beveger seg veldig langt fra den historiske Olav, og skaper en Olav som handler ut fra en moderne kristendomsforståelse. For meg blir denne spirituelle kristendomsforståelsen for dogmatisk, og jeg skulle gjerne sett en Olav som forholdt seg til middelaldersk kristendom og som gikk bak vår kristendomsforståelse og moral for å forklare Olavs handlinger.

Er det noe jeg har lært i det jeg til nå har gjort av undersøkelser av mytegrunnlaget som mange av middelalderspelene bygger på, er det at det er lite fast kunnskap om norske viking- og middelalderkonger og kristningen av landet. Fordi historikere i lang tid ukritisk forstod historien ved hjelp av Snorre mens man senere har sett at Snorre tok seg mange dikteriske friheter, og dessuten tolket historien for en annen tid, er bildet av hva som er gode nok kilder blitt endret, og dermed er det blitt mye mer uklart hva vi faktisk vet om denne tiden og hva som er rene myter. Det er for eksempel usikkerhet rundt det som kalles Olavs dåp i Rouen, som har vært forstått som det tidspunktet Olav tok på seg kristendommen og ble kristen. Historikere tror, sånn som jeg har forstått det, nå at denne seremonien kan ha vært en konfirmasjon, og at Olav derfor ikke ble kristen gjennom åpenbaring i ung voksen alder, men at han allerede var kristen da han dro i viking, og lot seg konfirmere i vanlig i konfirmasjonsalder da han var i Rouen. Dette er jo på mange måter bare en detalj, men sånn som I slik ei natt fremstiller Olavs kristendom, er erkjennelsen av Jesus som åndelig erfaring sentral, og det er dermed viktig at seremonien i Rouen var en dåp. Det skaper hele forståelsen for Olav og hans kristningsprosjekt. Fordi Olavs kristendom her også knyttes tett opp mot lovgivning i og med at kristenretten fra Moster i 1024 ligger som kjernen av motivasjonen, knyttes det også tett opp til Norge som nasjon. Denne nasjonsbyggende siden ved Olav og kristendommen viser den ideologiske siden av spelet. Det er ren mytebygging, og selv om det riktignok vises at kristendommen i all hovedsak kom fra hersker til folk, er det som om Norge som kristent rike gjøres til noe evig og riktig, som at Norge ble til gjennom Olav Haraldssons åpenbaring, og at konge, nasjon og kirke henger uavlatelig sammen og aldri kan skilles.

 

Action, lek og fiksjonslag

I det nye dramatiske verket har Svein Tindberg valgt ikke bare å skrive om kristenretten og tinget på Moster i 1024, men omtale hele Olavs reise, både fysisk og spirituelt. Dette gir muligheter for fremstilling av vikingfellesskap som er uvante og interessante, og gir hele forestillingen et lekent preg. Dette tror jeg er noe av grunnen til at spelet er blitt svært godt mottatt av sitt kjernepublikum. Vikingene i I slik ei natt fremstilles som en blanding av blodige barbarer og mytefigurer. Dette er egentlig ikke uvanlig eller ukjent, men i det visuelle uttrykket har de lagt seg på inspirasjon fra tv-serier som The Vikings, og det gir en nesten postmoderne vikingmyte som baserer seg mye på lek, moro og maskulinitet, og dessuten også på referanser langt utenfor historisk materiale. Når jeg tidligere har jobbet med iscenesettelser av historiske hendelser har jeg vært opptatt av et autentisitetsbegrep og hvordan dikotomien mellom det som oppleves som historisk korrekt og det teatrale aspektet oppleves. Her virker det som det tas et skritt vekk fra den strenge autentisitetsforståelsen for å åpne opp et rom for lek og drama, og kanskje dermed gjøre det mer publikumsvennlig og mindre didaktisk. Skuespillerne gjør sånn sett en god jobb med å appellere til publikum. Det er dominert av amatører, som gjør en hederlig innsats, i tillegg til enkelte profesjonelle skuespillere som Rolf Kristian Larsen i hovedrollen som Olav.

Forestillingen har lagt inn en hel haug med publikumsfrierier. Kanskje er det tenkt at den spirituelle og seriøse siden ved forestillingen kan bli for tung, og at det er derfor er fint med noe som liver opp og får folk til å le. For meg var disse innslagene av komedie problematiske, og det er her jeg lurer på om jeg behandler forestillingen urettferdig når det kommer til kvalitetskriterier. Det bunner nok i at jeg ikke liker komedie, og at teaterkomedie, som jo tilhører en gammel og dyp folkelig tradisjon, nesten alltid setter meg ut. Men det handler også om hvilket grunnlag denne komedien er bygget på. Sceneteksten er skrevet med veldig dårlige kvinneroller, noe som overrasker meg at et nyskrevet verk i 2016 er. I tillegg til at det er få kvinner med, er de få kvinnerollene gjort til sjablongaktige figurer knyttet til en myte om kvinnen som natur. Det er for eksempel en ganske lang sekvens der to kvinner synger en sang om urter og urtenes legende evner. Kvinnene, og da særlig én kvinne, Jorid, føder innmari mange barn. Hun representerer fruktbarheten og jorda, mens mennene som reiser ut, og som etter hvert også blir kristne, representerer kulturen og sivilisasjonen. Fordi kropp og sex alltid kan åpne for en form for humor er det også enkelt å gjøre disse kvinnerollene til det som driver humoren fremover.

Jeg lurer på om det er urettferdig av meg å legge en feministisk analyse til grunn for min forståelse av rollene. Samtidig så var det så tydelig at kvinnerollene var dårlig skrevet at det ville være urettferdig ikke å påpeke det. Jeg ser også for meg argumentene om at det ikke hersket likestilling i Norge på tidlig 1000-tall, men denne objektiviseringen av kvinnerollene her handler ikke om tidlig 1000-tall. Jeg husker at vi i O-fagen på skolen lærte at kvinner i vikingtiden hadde veldig mye makt fordi de hadde ansvar for gården. Nå tror jeg at dette forsøket på å lese norsk middelalder som matriarkat var en litt i overkant positiv historieforståelse i et forsøk på å gjøre patriarkatet mindre universelt, men det betyr i hvert fall at det er mange forskjellige måter å lese middelalderkvinnenes roller, og at teatret også kan åpne seg for at kvinner er mer enn natur og fødemaskiner.

 

Ritualistisk funksjon

Fordi den religiøse dimensjonen i det ideologiske budskapet er så viktig i spelet har jeg lyst til å foreslå at spelet har en ritualistisk funksjon i lokalsamfunnet. Det er ikke et ritual, men låner deler av en rituell estetikk for å skape samhold og engasjement og har betydning som ligner ritualets for en del av publikum. Min lesning av en ritualistisk teatralitet i spelet er preget av det faktiske ritualet jeg opplevde da jeg overvar deler av en gudstjeneste ved ankomst, men også de religiøse ligningene som fremstilles i spelet bidrar til en slik lesning. Viktigst er imidlertid betydningen det har for lokalsamfunnet, opplevelsen av det som et årlig evenement og opplevelsen av at det som skjer er viktig. For det virker som det er mer enn underholdning og noe annet enn kunst. Forestillingen viser frem det rituelle ved å fokusere på Olavs omvending fra hedning til kristen inkludert en drøm der han møter St. Sunniva og erkebiskopen av Canterbury. Det er dermed kristen tro som ligger til grunn for motivasjonene, og som driver handlingene fremover. Dette får publikum være med på. Forestillingen er også preget av eksplisitt teatralitet og bruk av ulike fiksjonslag. Innledningsvis i forestillingen blir det aktivt henvist til at vi skal reise tilbake i tid, dette er ikke et uvanlig trekk, men det viser til at det vi ser er teater samtidig som det leker med en autentisitetsforståelse. Når dette dobles med det jeg over kalte en nærmest postmoderne vikingforståelse med trekk hentet fra både folkehistorie og populærkultur kombinert med eksplisitt spill for publikum, er det tatt aktive valg for å styrke teatraliteten istedenfor autentisiteten i forestillingen. Når dette igjen kombineres med en seriøs og åndelig side, har man skapt en hendelse som gjør et forsøk på å forene scene og sal i en seriøs, åndelig og stedbunden kontekst. Forestillingen åpner rommet for fantasi gjennom denne teatrale siden, men legger føringer for fantasien ved å gi det religiøse-ideologiske rammer. Dette har jeg også argumentert for i min doktorgradsavhandling at er sterkt bidragende til å styrke ideologisk tilhørighet.

Moster amfi er en flott konstruksjon. Det ligger tett opptil en fjellknaus og fremhever den lokale naturen og geografien. Når handlingen i spelet også er så tett knyttet opp til det geografiske stedet spelet finner sted, gis det en klart større betydning for de som har lokal tilhørighet. Spelet kombinerer religiøs tro med nasjonal identitet, men det er vel så viktig her med lokal identitet sett i lys av det nasjonale. Det lokale og det nasjonale henger her også sammen som noe som ikke kan skilles, det nasjonale eksisterer på grunn av det lokale og omvendt. Alt takket være Olav Haraldsson.

Mostraspelet 2016-_DSC1520

Advertisements