Kinnaspelet 2016: Mellom religion og lek

I denne teksten ønsker jeg å utforske religionens betydning i norske spel med utgangspunkt i Kinnaspelet: Songen ved det store djup, som jeg så på Kinn 19. juni 2016. Kinnaspelet har vært satt opp hvert år siden 1985, og er på den måten et av de lengstlevende kontinuerlig spilte spelene i Norge. Utgangspunktet for spelet er en gammel kirke, antatt bygget på 1100-tallet, som står på øya Kinn utenfor Florø. Det står noen få hus på Kinn, men det kan ikke være mange fastboende igjen. En gård er utstyrt med ”til salgs”-skilt, og selv om det var nydelig der 19. juni med strålende sol er det vel grunn til å forestille seg at det må være harde vintre ute i havgapet. Dette gjør at Kinnaspelet som lokalspel henvender seg til befolkningen i Florø, en 20 minutters båttur unna. Forholdet mellom sted og befolkning blir dermed litt mindre direkte, men det er allikevel i aller høyeste grad et lokalspel som først og fremst henvender seg til lokalbefolkningen.

Utgangspunktet for spelet er, som nevnt, den lokale kirken og legenden knyttet til byggingen av den. Ifølge legenden ble kirken bygget av etterkommerne av irske bosettere, som kom til Norge sammen med St. Sunniva på 900-tallet. Dette knytter kirken også opp til legenden om den katolske helgenen Sunniva som forteller om en ung kongsdatter som flyktet til havs i båt uten seil eller årer, og deretter drev på Guds nåde til Norge og Selje. Selje ligger nord for Kinn, og tilknytningen til Sunniva ligger derfor bare i den lokale, folkelige fortellingen om at det var Sunnivas etterkommere, eller etterkommerne til noen som hadde reist sammen med Sunniva, som bygget kirken. Det interessante med dette er at det derfor ikke gjøres noe stort poeng ut av en handlingsmessig autentistet, det er klart for alle parter at det her er snakk om en legende som er satt sammen av flere legender, og at ingen av dem har noen rot i virkeligheten. Det er nok sannsynlig at det kom keltiske munker til vestlandet i middelalderen, og man regner også med at kristningen av Norge var påvirket av kristne som kom vestfra, men utover dette er legendene fortellinger som bare har eksistert i folketroen.

Kinnaspelet_1_1_MG_4998_as.jpg

Økumenisk og nasjonal legitimitet

Fordi Kinnaspelet ikke belegger sin eksistens i faktiske historiske hendelser, men baserer seg nærmest utelukkende på tilknytning til religiøse legender vi jeg her påstå at det er den religiøse tilknytningen som gir spelet sin autentiske legitimitet, og ikke den historiske. På samme måte som da jeg besøkte Mostraspelet i mai, ble jeg slått av den sterke religiøse tilknytningen spelet hadde, og det første jeg opplevde da jeg ankom spelplassen var en gudstjeneste. Denne gangen foregikk gudstjenesten i den gamle kirken. Grunnen til at jeg begge disse gangene har kommet til gudstjeneste er at jeg tilfeldigvis har vært der på søndag. Gudstjenestene er derfor ikke åpningsarrangement, med gis en karakter av en vanlig søndagsmesse. Det er allikevel ikke til å komme bort fra at det er direkte knyttet til spelet. Jeg tror jo ikke det er fullsatt kirke på Kinn hver søndag. Jeg synes også det er interessant at de religiøse hendelsene knyttet til spelet får en såpass økumenisk karakter. I prekenen, som ble holdt av biskop emeritus Tor Berger Jørgensen, ble forholdet mellom katolisisme og protestantisme fremstilt som noe basert mer eller mindre på tilfeldigheter, og sånn sett kunne han legitimere arven fra den gamle kirken og de katolske legendene i dagens kristendom. Det ble lagt frem et bilde av kontinuitet fra kristendommen på Kinn på 1100-tallet og dagens kristendom. Det er jo klart at det har vært en utvikling i religionen i Norge siden kristningen, og det kommer ikke bare av reformasjonen, som ellers er tema for spelet, men om faktisk utvikling i dogmetolkning. Ved skape denne økumeniske tilknytningen oppstår det en legitimitet som ligner den som benyttes ved å skape historisk autentisitet i andre spel og iscenesettelser av historie, og gir spelet en selvforståelse av å være en viktig forvalter av kultur- og kristendomshistorie.

Er det en ting jeg begynner å forstå gjennom mine spelbesøk er det at alle spelene gjør mye ut av å forklare hvorfor deres spel er best, hvorfor det har mest historisk legitimitet, er eldst eller tilnærmet eldst eller på annen måte hevder seg i spellandskapet. De sammenligner seg gjerne med Stiklestad, for i spelterminologi er det vanskelig ikke å se at Stiklestad både har alderen og den historiske og den religiøse legitimiteten på plass. I innledningstalen til Kinnaspelet søndag 19. juni ble det fremhevet at riksantikvar Jørn Holme hadde vært der dagen før og i sin tale sagt at han aldri hadde besøkt en vakrere spelplass enn den på Kinn. Det var riktignok fint på Stiklestad, men der har de jo ikke den vakre naturen som de har på Kinn, hadde Holme sagt. Dette er jo for så vidt riktig, men det er åpenbart at det gjelder å finne de punktene man har for å hevde seg i det store mangfoldet av spel. For Kinn er en av disse tingene de fantastiske omgivelsene spelet finner sted i, og den vakre naturen er da også den lokale stoltheten som aktivt gjøres til nasjonalt sammenligningsgrunnlag. Så til tross for at spelene først og fremst er lokale hendelser, gjøres det et poeng ut av at det også skal hevde seg nasjonalt.

Jeg vil argumentere for at den nasjonale hevdelsen i størst grad gjøres gjennom religion, og at religionen dermed får en viktig ideologisk betydning i speluttrykket. Kinn er en liten øy ute i havet utenfor Florø som ikke har utpreget seg noe særlig på Norgeskartet. Florø er et mer kjent sted, men er underlegen Førde i regional betydning. Ved å lansere stedet som et sted med viktighet for kristendommens fødsel i Norge åpnes det lokale stedet for nasjonal betydning. Spel som genre kan blant annet defineres gjennom sin lokale tilhørighet. Spelet snakker direkte til lokalbefolkningen. Det deltar mange amatører, og Kinnaspelet slo meg som et stort spel med svært mange deltakere i alle aldre. Jeg syntes det var særlig sympatisk at det var så mange barn med, og at barna, både gutter og jenter, fikk spille roller som vikinger. Amatørdeltakelse er i alle spel en viktig årsak til spelenes popularitet, og det tiltrekker seg publikummere som ønsker å se sine kjente i spelet. I tillegg gis det betydning at det er lokal historie og legende som blir presentert. Ideologien er ofte primært lokal, og er en av grunnene til at jeg har vært overrasket over min egen fremmedgjøring fordi min første antakelse om å høre hjemme i ideologiene har vist seg å være feil. Jeg mener imidlertid at spelene gjennom å skape en så klar religiøs ramme plasserer den lokale ideologien i en nasjonal sfære. Kristendommen gjøres til noe udiskutabelt viktig for dannelsen av Norge som nasjon, og når det lokale stedet gjøres viktig for fremveksten av kristendommen gjøres også det konkrete stedet viktig for nasjonen. Dette gjør at den lokale ideologien styrkes samtidig som den ikke på noen måte står i opposisjon til overordnede nasjonale ideologier.

Kinnaspelet og Songen ved det store djup, skrevet av Rolf Losnegård, tar utgangspunkt i reformasjonen i Norge i 1537. Reformasjonen kom til Norge i stor grad som en bestemmelse fra kongen i København, og selv om det ikke var noen stor folkelig motstand, var det, ifølge Aschehougs Norgeshistorie, vanskelig for kirken å skape oppslutning rundt trosendringen og da særlig kan det virke som om folk ikke syntes noe om at merke- og helligdager forsvant fra kirkeåret. I Songen ved det store djup er det den danske fogdens ankomst i bygda, og erklæringen om endring som får dramatiske og fatale konsekvenser og river opp en familie. Jeg forsår ikke helt hva det er med lutherdommen som er så skremmende for den unge Borni som ender med å ta livet av seg. Selv begrunner hun det med kirkebygningen, men den skal jo ingen steder. Uansett, motstanden i befolkningen kan også ses både på et lokalt og et nasjonalt plan. Til tross for at jeg ikke tror det kunne komme som noen overraskelse på noen i Norge i 1537 at kongen var i København, gjøres det raskt et lite poeng av at de er nordmenn, og derfor ikke lojale til danskekongen. Interessant nok, blir det også fulgt opp med: “Eg e no Stafjording, eg!” Her ser vi med en gang hvordan det lokale og det nasjonale settes opp mot hverandre som uløselige deler innenfor norsk selvstendighet. Fogdens menn er utstyrte med uniformer bestående av et stort danebrog. Deres danskhet er ikke til å betvile, og dansk er her antitesen til norsk, og per definisjon det som det opponeres mot. Ny religion er én ting, en annen at denne religionen er knyttet til den danske kongen. Den lokale religionen og lokal selvbestemmelse over hva de skal tro og hvem som skal være prest er dermed direkte knyttet til å se det lokale stedet i lys av Norge som nasjon. Stat og kirke henger sammen, og kristendommen, katolisisme eller protestantisme, er knyttet til det å være norsk. Motstanden mot innføringen av luthers lære i spelet føles vel så mye som motstand mot den danske kongen som mot religiøs lære.

Kinnaspelet_1_1_MG_5002_as

Ånd og lek

I tillegg til denne lokale og nasjonale ideologiske betydningen religionen får i spelet, er det klart at det også finnes en spirituell side av religionsfremvisningen. Jeg tror det er ulikt hvor stor rolle dette spiller for folk, men jeg tror at hvis vi skal forstå spelenes betydning i lokalsamfunnene, er det nødvendig å forstå at et stort antall spel fungerer som en forlengelse av religionen. Det er også en folkeliggjøring av religionen, og det er et lavterskelsarrangement som i sin selvpresentasjon definerer seg mer gjennom kulturforvaltning og underholdning enn som et religionsprosjekt, men som allikevel kanskje treffer folk på et åndelig nivå. Dette gjøres både på et innholdsmessig nivå med fokus på sterke kontraster som renhet og synd og himmelske og jordlige makter, og på et kommunikativt nivå i samspillet mellom scene og sal. Jeg har nevnt det med ritualistisk teatralitet i tidligere tekster, og jeg tror det er et viktig poeng i forståelsen av spelenes tiltrekningskraft. I Kinnaspelet legges det lag på lag med dramatikk og affekt, men legitimeringen av hendelsene i legenden og religionen fremfor historien øker effekten av det åndelige uttrykket. Det skapes også i større grad rom for lek, og lek som estetisk element får stor plass, kanskje understreket av det store antallet barn som deltar. I årets spel var det også et innslag av nysirkus i regien i akrobatikk og scenografi som aktivt understreket innslaget av lek. Denne leken mener jeg kan knyttes til Victor Turners play-begrep som en del av den liminoide hendelsen. For Turner er det liminoide det som ligner på det liminale, en rituell overgangsfase. Det liminoide skiller seg fra hverdagshendelser og baserer seg på et høyt innhold av lek. Noe av det viktigste for Turner når det kommer til lek er at lek også er seriøst (Turner 1982). Dette mener jeg vi kan se i spelet. Hendelsen skiller seg klart fra hverdagshendelser og baserer seg på et lekent estetisk uttrykk. I tillegg har spelet et fokus på at det skal være morsomt for både aktører og tilskuere å delta samtidig som det ligger under at det som presenteres er viktig og har en reell betydning for folk.

Kinnaspelet balanserer som spel på eggen mellom profesjonalitet og amatørvirksomhet, og mellom seriøsitet og lek. Denne balansegangen blir en viktig del av genreuttrykket for de store spelene. Når dette i så stor grad kombineres med religion skapes et estetisk uttrykk som er basert i religionsformilding og ideologi. Dette gir spelene mening, og forsøket på å skape et lokalt underholdningstilbud som integrerer menneskelig, lokal og nasjonal betydning må sies å være et genretrekk. Jeg er fremdeles ikke spelfrelst. Det er en spesiell genre med klare utfordringer når det kommer til kvalitet i tillegg til at genren viser seg, kanskje i tråd med mine fordommer, å være begrensende i både ideologisk og estetisk forstand. Jeg begynner allikevel å få en større forståelse for hva som gjør spelgenren så populær og hvordan den gjennom populære, folkelige grep klarer å skape og bygge opp under gjeldende lokale og nasjonale ideologier.

 

Victor Turner: From Ritual to Theatre. The Human Seriousness of Play. Performing Arts Journal Publications (PAJ). New York City: 1982

Advertisements