Korsvikaspillet – Håkon og Kark 2016: Når religion blir handling

Foto: Harald Øren

Korsvikaspillet handler, som så veldig mange historiske spel, om kristningen av Norge. Spelet fjerner seg allikevel fra den religiøse undertonen som har vært så tydelig i andre spel jeg har sett, og gjør religion heller til det som driver handlingen fremover enn et spørsmål om godt og ondt eller rett og galt. Dette gir Korsvikaspillet en annen dimensjon når det kommer til norsk vikingtidshistorie enn mange andre spel, og spørsmålet om religion som maktmiddel står klarere frem.

 

Håkon og Kark

Utgangspunket for Korsvikaspillet er historien om Håkon Jarl og trellen hans Kark på jarlesetet på Lade i Trondheim, der ladejarlene styrte store deler av Norge i perioden 800 til cirka 1020. Korsvikaspillet. Håkon og Kark er basert på Snorres saga om Håkon Jarl og skrevet av Idar Lind. Korsvikaspillet ble første gang arrangert i 1989, mens Idar Linds dramatiske tekst ble uroppført i 1998. Håkon og trellen hans Kark ble ifølge sagaen født samme natt og følger dermed hverandres skjebner gjennom livet, noe som i spelet blir illustrert av nornenes tråder. Her ser vi hvordan den norrøne skjebnetroen danner grunnlaget for historien som skal fortelles. Spelet følger Håkon og Kark fra de er barn og frem til Kark dreper Håkon når de gjemmer seg i grisebingen på flukt fra Olav Tryggvasons menn.

Fordi Olav Tryggvason var kristen og Håkon Jarl mest sannsynlig ikke var det, er dette også en historie om kristning ved makt, men makten er så mye mer synlig enn religionen, og jeg synes ikke det virker som om Olavs ønske om å slå ned jarlesetet på Lade handlet om å kristne Trøndelag, og det gjøres heller ikke til noe stort poeng i spelet. Det legges imidlertid vekt på de religiøse brytningene i samfunnet, og Lind har innført en irsk-katolsk trelljente som representant for kristendommens fromhet som ligger i opposisjon til åsatroens og vikingenes brutalitet.

Fokuset på religion som maktgrunnlag kommer nok av valg regissør Cathrine Telle har tatt underveis for det ligger helt klart muligheter i den dramatiske teksten som kunne lagt opp til et sterkere fokus på det religiøse innholdet. I tillegg er få av karakterene gjort sympatiske, alle er ute etter å mele sin egen kake, og maktkonstellasjonene blir derfor synliggjort som dyptgripende og omfattende. I markedsmateriellet til Korsvikaspillet står det at det er: ”Beretningen om hvordan troen prøvde å drepe både håpet og kjærligheten.” Til å bruke dette som tagline er jeg overrasket over hvor lite spelet handler om religion i seg selv. Kanskje ligger overraskelsen min her også i hvor vanlig religion er som tema i norske middelalderspel, og at jeg derfor forventet en tydeligere religiøs agenda. Så selv om religion, kjærlighet, skjebne og lojalitet lå og skvulpet under den tematiske overflaten er det makt som står frem som spelets klare overordnede tema.

 

Tro, håp og kjærlighet

Som nevnt over er det en opposisjon mellom Håkon Jarl som representerer den gamle troen og Olav Tryggvason og noen andre lokale som representerer den nye tiden. Jeg synes det er interessant at de kristne i dette spelet i så stor grad gjøres til representanter for katolisismen. Når Olav ankommer Lade har han med seg et følge av prester, og de er alle kledd i katolske prestedrakter og bærer rundt på røkelse. Særlig røkelsen opplever jeg som noe antiprotestantisk, og de kristne er på den måten her også representanter for noe anakronistisk, noe som ikke settes i sammenheng med en kristendom vi kjenner. Sammenlignet med for eksempel Mostraspelet der Olav Haraldsson gjøres til en omvendt kristen med klare protestantiske og tilgivelsessøkende trekk, blir ikke Korsvikaspillet noe som appellerer til den åndelige og eksistensielle dimensjonen av religion. Religion er her i mye større grad knyttet til handling.

På et punkt i forestillingen når det meldes at Håkon er på vei hjem fra viking, blir det sagt at han er blitt kristen på sin reise. Når han endelig ankommer ler Håkon av det hele, og sier at de lot seg døpe for å inngå allianser, men at presten de tok med seg ble satt i land i Øresund. Det er altså ingen tvil om at Håkon er en mann som kan snu kappen etter vinden, og at religion er noe han bruker aktivt for å beholde og erverve makt. Hjemme på Lade er det imidlertid den gamle religionen som gjelder, og her er denne religionen er også knyttet til handling og til blot. Sammenlignet med Stiklestadspelet, for eksempel, der åsatroen blir knyttet opp til den personlige troen på de gamle gudene, der hovedsakelig Balder, er den gamle religionen i Korsvikaspillet knyttet til den rituelle handlingen og til konsolidering av makt gjennom den religiøse handlingen. Selv om spelet selv fremstiller seg som noe som handler om kjærlighet, er karakteren Håkon Jarl, spilt av Lavrans Haga, maktsøkende, strategisk, hevngjerrig og spillende. Til tross for at det legges opp til en romantisk handlingslinje med Tora på Rimol, fremstilles ikke Håkon som en som kan elske eller elskes, men som en som kan frykte og fryktes.

 

Sted og historie

Lade er i dag en pen forstad til Trondheim, og det er kanskje mulig å si at maktsetet på Lade var en av grunnene til at Trondheim vokste frem som by og som religiøst sentrum i datidens Norge selv om Olav Tryggvason er den som har fått æren av å grunnlegge byen. Lade er dermed et viktig historisk sted for Trondheim, Trøndelag og Norge. Korsvika er en liten vik og turområde med utsikt mot Trondheimsfjorden som danner bakteppe for hele speloppsetningen. Mens jeg ventet på at spelet skulle begynne satt jeg på en benk på en knaus over scenen og overhørte noen turgåere snakke om de enkle kulissene. Den midlertidige scenen og amfiet er bygget i tre, og det er plassert lite oppå den enkle trekonstruksjonen, men ved å bruke de omkringliggende knausene og fjorden som del av scenen blir naturen tatt inn i scenografien. Lavrans Haga som Håkon Jarl tar seg for eksempel også en svømmetur i fjorden på et tidspunkt. Uten at det egentlig tilfører dramaturgien og handlingen så veldig mye, bidrar denne svømmeturen til å utvide scenerommet og til at spelet aktivt benytter seg av naturen rundt. På den måten blir stedet inkorporert i spelet både gjennom historisk bevissthet og gjennom aktiv bruk som scenografi.

Den stedlige tilknytningen gir her, som i de fleste andre spel, en aura av autentisitet, virkelighet og nærhet, noe som er så viktig for spelene at det kan ses som et genretrekk. Korsvikaspillet prøver seg imidlertid på en bredere historiefremstilling med tilløp til problematisering av klassesamfunn, maktmisbruk og kjønn. Samfunnet deles inn i tre grupper, jarler, bønder og treller, og det presenteres manns- og kvinnesamfunn. Dette får betydning for hvordan makten i samfunnet forstås. Jarlen er som nevnt lite sympatisk, og Olav Tryggvason, passende nok spilt av spelets eneste ikke-trønder Endre Hellestveit, er karikert grusom, sannsynligvis med en intensjon om å illustrere sverdmisjon og kristning ved makt. Maktpersonene er dermed ikke høyreiste og idoliserte som kongene ofte er i spel, men korrumperte og hersende. Det er ingen helter her, men sympatien legges hos trellene selv om de også forblir passive, og jeg forstår aldri helt hvorfor Kark hugger hodet av Håkon. Forholdet dem i mellom er også vanskelig for meg å få grep om. De korrumperte maktmennene er handlingshemmede, mye av den utøvende makten ligger hos kvinnene. Jeg har tidligere kritisert flere spel for å redusere kvinnerollene til passive karakterer uten agency, og hvor mennene er knyttet til handling og intellektuell utvikling, har kvinnene vært knyttet til natur, hus og barnefødsler. Selv om kvinnene også får mindre plass enn mennene i dette spelet, er det et hederlig forsøk på å vise vikingkvinner med makt over hus og buskap inkludert treller, og særlig Bergljot, Håkon Jarls mor, blir en viktig handlende karakter.

 

Action

I det hele tatt er det mye handling i Korsvikaspillet. Dramaturgien er hektisk, litt heseblesende, og det er høy temperatur gjennom hele. Man kan også her, jeg nevnte noe av det samme da jeg omtalte Mostraspelet, ane en inspirasjon fra tv-serier som The Vikings, og andre kultfremstillinger av vikinger. Jeg synes på mange måter at vikingkongene her virker mer som mafiabosser enn som historiske figurer. Det er nok av svakheter i spelet som særlig kommer til uttrykk gjennom dramaturgi og skuespill, og jeg synes det er litt vanskelig å vite hva spelet vil, men regissør Cathrine Telle har jobbet hardt her for å skape et intenst og interessant spel, noe jeg tror spelet tjener på i møte med sitt bypublikum. Telle har sånn sett klart å skape historisk tilknytning uten å bli belærende, og da blir det ganske morsomt for deltakere og publikum, og når alt kommer til alt er det kanskje det spel skal være, gøy.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s