Hillary Clinton, retorikk, ideologi og teatralitet

(Foto: Lorie Shaull via flickr)

Forrige uke skulle jeg egentlig ha jobbet med boken min om historiske spel, men istedenfor ble jeg sittende å se tale etter tale fra det demokratiske partiets landsmøte i Philadelphia. Jeg gråt meg gjennom Michelle Obama, jublet gjennom Bernie Sanders, undret meg gjennom Bill Clinton, nikket gjenkjennende med Barack Obama og så storøyd på Chelsea Clinton holde tale i tettsittende kjole fem uker etter siste fødsel. Jeg skjønner jo at dette er mennesker med uklanderlig gode taleskrivere, men alt i alt har dette vært en oppvisning i fantastiske retoriske øvelser og stilsikre performere. En øvelse i engasjement, retorikk og kommunikasjon. Det som før landsmøtet så ut som et dypt splittet parti, har gjennom talene fremstått som en sikker enhet hvor alle har samme mål. Det er mye som kan tyde på at Hillary.kampanjen har lært av tapet i 2008, og nå fremhever det som tidligere har vært ansett som svakheter som styrker.

 

Feminisme på prime time amerikansk

En av Hillary Clintons største ulemper har vært at hun er kvinne. Etter å ha innrømmet tapet mot Obama i 2008 holdt hun for første gang en tale der hun kommenterte det feministiske aspektet i sitt kandidatur, og hvor langt hun som kvinne hadde nådd i kampen om å bli president. Denne talen ble veldig godt mottatt, og i sitt andre forsøk på å bli demokratenes kandidat har Hillary brukt glasstaket som aktivt begrep. Hun har tatt tyren ved hornene og prøvd å bruke det at hun er kvinne til sin fordel istedenfor et ubehagelig vedheng. Ved å vektlegge sin egen omsorgsevne som ubestridelig faktum gjøres det et forsøk på å myke opp jernkvinneimaget.

I den nylige lederdebatten i det konservative partiet i Storbritannia uttalte lederkandidaten Andrea Leadsom at hun ville bli en bedre leder og statsminister enn motkandidaten Theresa May fordi Leadsom var mor. Leadsoms argument var at hun selv som mor brydde seg mer om barnas fremtid og dermed landets fremtid enn det May, som ikke har egne barn, ville gjøre. Leadsom møtte massiv motstand og kritikk for å gjøre det å være mor og kvinne til et argument i en lederskapsdebatt. Fra Leadsoms side kunne det virke som et argument at en virkelig kvinne også er mor, et argument som ikke falt i god jord i den britiske befolkningen. I USA er det imidlertid litt annerledes, og morskap kan derfor helt ukontroversielt trekkes frem som en fordel og som det som gjør Clinton til en ekte kvinne. For Hillary Clinton er ikke noen Ethel Kennedy, hun har ikke født elleve barn og viet livet sitt utelukkende til dem. Chelsea Clintons opptreden på landsmøtet ble dermed svært viktig fordi hun fremstår som det ultimate vitnet på Hillarys moderlighet, og det er også nesten ubehagelig passende at Chelsea Clinton helt nylig har født sitt andre barn. Som mor til to små barn  kan Chelsea selv aktivt trekke linjer til erfaringen av å være mor i tillegg til å gjøre bestemorargumentet gyldig. Hillary har i mange av sine taler snakket om sin egen mor, og da Chelsea i sin tale også refererte til sin bestemor ble moderlighet i tre generasjoner plassert øverst i hierarkiet av viktige erfaringer. Det er som om glasstaket ikke skal knuses, men klatres på. Det føles i hvert fall som noe iboende amerikansk over den feminismen som har ridd det demokratiske landsmøtet.

For det virker som at Hillary har skjønt at veien til presidentembetet går gjennom kvinnelighet og moderlighet. I sin takketale henvendte hun seg til Bill og takket ham for alt de hadde vært gjennom sammen. “Through good times and bad.” Dette leste jeg som en direkte hentydning til Monica Lewinsky-saken, og selv om den nok ikke skal nevnes i denne valgkampen, virker det nesten som at det å fokusere på livets motgang skal være det som skal hjelpe Hillary frem denne gangen. Hun har tapt slag, men som kvinne tåler hun en støyt, og budskapet kan synes å være at det gjør nemlig alle kvinner som står opp for sin familie, de må leve med underdanighet, ydmykelse og slit, men det er de ofrene som gjør kvinner sterke, og en slik kvinne er Hillary Clinton. Hun er altså ikke utelukkende en god mor og bestemor, hun er også en god kone. Gjennomgående i landsmøtets taler handlet det om nære relasjoner, og det bidrar til å skape et emosjonelt performativt uttrykk. Dette var ikke minst tydelig i Michelle Obamas tale som fokuserte på barnas fremtid. Barn blir her en universell kategori, og alles barn representanter for alle andre barn, og barn som symbol blir uangripelig og opphøyet.

Hillarys egen tale hadde allerede blitt forespeilet av de andre, og fulgte på den måten en mer opplagt rute. Rent dramaturgisk ble imidlertid Hillarys opptreden klimakset, og siden det er hennes karakter som har vært gjenstand for analyse gjennom hele, ble denne opptredenen også interessant på sitt vis. Dette gjør også at Hillary klimaktiske opptreden ble et sammendrag, en konklusjon og en fortettet versjon av det budskapet vi hadde sett i alle de oppladende talene. I sin tale viste Hillary hvordan hun er en dobbel kandidat. Hun er kvinne, men skal gjøre det som har vært betraktet som en manns jobb. Så hun må være sterk, men som kvinne må hun også vise svakhet og ydmykhet. Hun er gammel, men som kvinne må hun ikke eldes. Det brukes derfor en akkurat passe stor nok mengde med botox, og hun gjør det hun kan for å virke opplagt og ungdommelig samtidig som hun fokuserer på erfaring. Under talen var hun kledd i hvitt, en uvanlig farge for eldre kvinner, som oftere hentyder til jomfruelighet, ynde, det grasiøse og forsiktige. Fordi det var en drakt, en “pant-suit”, et plagg som viser handlekraft og kjønnsoverskridelse klarte hun å forene det forsiktig kvinnelige med pågangsmot og offervilje.

28632362435_31cf4a7b8a_o.jpg

 

Teatralitet og kunsten å forene

Jeg sier til meg selv at det er den ideologiske teatraliteten i hendelser som dette som får meg til å sitte fjetret. Blandingen av det oppriktige og det iscenesatte fascinerer meg enormt. Måten det kommuniseres med det store publikummet likeså. I alle talene ble det emosjonelle aspektet kombinert med hardtslående politisk retorikk og kjerneløs ideologi. Det er interessant å se at når man benytter seg av vide ideologiske begreper er de også formelige som gjenstand for retorikken. Amerika er for eksempel ikke et klart og enhetlig begrep som betyr det samme for alle amerikanere til enhver tid, men ved å behandle det som om det var det kan begrepet formes i retning av retorikken, som under dette landsmøtet var vektlagt i de myke verdiene som familie, fellesskap og omsorg, ”stronger together” som det heter i slagordet hennes

Dette ble gjenspeilet i formen. Politiske taler har alltid form av direkte kommunikasjon og ofte er de bygget opp rundt responsen fra publikum. Også de tilsynelatende improviserte reaksjonene på publikums innspill er vanlige grep i slike taler. Det er de grepene som gjør at taleren føles nær og tilstedeværende. Når man ser det i videoformat er det morsomt å se de gangene kamera fanger publikum, for når det er så mange til stede er det nok en del som ikke ser mye av talerens faktiske kropp, men baserer seg på de store skjermene på sidene. Allikevel skapes det en følelse av nærhet og enighet. Det er en klassisk kommunikativ teatralitet med skille mellom scene og sal som forener og adskiller og en klar bruk av det den tyske teaterviteren Erika Fischer-Lichte kaller autopoietic feedback loop. I tillegg er det en vellykket bruk av massen der den store menneskemengden blir brukt til arrangementets fordel med fokus på samhørighet og tilhørighet. Selv om massen i publikum er adskilt fra taleren, er de sammen med hverandre om det som skjer. Dette er en bidragende faktor til at arrangementet lykkes i å forene og å adskille på samme tid, et trekk jeg tidligere har argumentert for er illustrerende for masseteatralitet.

Til tross for at denne bruken av performativ kommunikasjon er ganske vanlig i politiske taler, er det demokratiske landsmøtet så velarrangert og metodene brukt så godt at det føles som en annen genre enn vanlige politiske taler. Spesielt interessant synes jeg også dette er i et valgår der det demokratiske partiet har vært dypt splittet og nødvendigheten av å forsøke å forene velgerne må ha føltes helt nødvendig fra Hillarys side. Da er det noe med det performative som gir mulighet for adskillelse samtidig som det forener, og jeg kan ikke annet enn å tro enn at Hillary må ha tjent oppslutning på dette landsmøtet.

 

28599450646_3ccb90542a_o-2.jpg

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s