Stiklestadspelet 2016 – Religion, nasjon og teater

 

(Bildet er fra 2015 og er tatt av Espen Storhaug/SNK)

Etter å sett Stiklestadspelet eller Slaget om Heilag Olav i fjor, skrev jeg et essay i Shakespearetidsskriftet der jeg beskrev Stiklestadspelet som gammeldags og myteforsterkende. I år har jeg sett spelet igjen, og det er helt rett, det er anakronistisk og ideologisk. Det ligger på en måte i hele spelets eksistensgrunnlag, formål og popularitet at det skal være sånn. Alt jeg skrev i fjor er fremdeles gyldig, for det er begrenset hvilke endringer som kan gjøres når konservatisme blir et estetisk trekk. Derfor er det også vanskelig å være kritisk til det, og spørsmålet om det er dårlig teater eller vellykket spel er vanskelig å svare på. Det trengs kanskje ikke ett svar heller, men jeg mener det er nødvendig å dvele ved hva mengden norsk sommerteater med ideologiske formål har å si for hvordan vi opplever både teatret og det Norge som fremstilles i det. Etter en sommer med internasjonal utrygghet kan det virke som om konservatismen i spelet blir tiltrekkende, og lyset jeg ser det i kanskje noe endret.

 

Olav den hellige og 1030

Spelet om Heilag Olav er basert på historien om Olav Haraldsson som i 1030 kom tilbake til Norge fra Russland via Sverige for å gjenerobre kongetittelen. Trøndelag var på det tidspunktet styrt av lokale jarler som var alliert med danskekongen Knut den mektige. På Stiklestad samlet det seg en bondehær til kamp mot Olav ledet av Kalv Arneson, og 29. juli 1030 falt som kjent Olav i dette berømte slaget. Olav Haraldsson var en kristen mann som hadde latt seg døpe da han var i viking i Frankrike i Rouen i 1014. Noen historikere mener imidlertid at denne seremonien var en konfirmasjon, og at Olav allerede var døpt som barn. Dette er et argument for at kristendommen allerede hadde stor utbredelse i Norge i 1030, og rent historisk vet man at det var både kristne og hedninger på begge sider av slaget. Det er altså stor grunn til å tro at slaget på Stiklestad ikke handlet om innføring av kristendom, men om makt og skatt. Slaget om Heilag Olav er teater, og teater trenger ikke å holde seg slavisk til hva som er historisk korrekt, men det er allikevel verdt å merke seg at det finnes flere måter å forstå Olav, og at det store fokuset på kristendom i spelet er et ideologisk valg. Det er uansett riktig at Olav raskt ble kåret til helgen, og at mytene omkring ham og hans død vokste i årene etter slaget. Steinkirken på Stiklestad ble bygget allerede på 1100-tallet, og det sies at den ble bygget på det stedet der Olav falt. Det kan virke som om Olav ble brukt av biskop Grimkjell og av de som ønsket å sette inn Olavs sønn Magnus Olavsson (den gode) som konge for å forene Norge under kirkelig makt. Mye er uklart om denne tiden i norsk historie, men mye synes å tale for at det i all hovedsak er maktsøking og –styrking som har ligget som de viktigste motivasjonsfaktorene for utviklingen av Olav som helgen.

 

Spel og ideologisk trygghet

Man kan altså si at Olav den hellige har vært brukt som ideologisk symbol omtrent siden sin dødsdag. Han er Norges evige konge heter det, rex perpetuus norvegiæ. Dette har vært henvist til av norske konger også i moderne tid, og det norske monarkiet henter i dag legitimitet blant annet gjennom en forståelse av olavsmyten og det som kalles olavsarven. Olav blir sånn sett ansett som grunnleggeren av den norske kirke, og stat og kirke blir forent gjennom Olav som mytisk figur. Olav fremstår som noe fundamentalt norsk og gjennom ham presenteres det man kaller ”norske verdier”. Ideologien knyttet til Olav oppleves dermed som trygg, som noe man ikke kan rokke ved selv i ideologisk turbulente tider. Den norske religionshistorikeren Gro Steinsland påpeker at de tidlige kristne i Norge trodde på en gammeltestamentlig Gud, en Gud som hadde skapt verden og som straffet sine undersåtter, ikke på en tilgivende Jesus. I årets spel spiller Trond Espen Seim en konge som har slått seg til ro med sin overbevisning fordi han vet at han ved å tape slaget vil møte sin skaper, og dette er en trygg og god skaper. Dette formidles med en slik ro at det fremstår som en stor kontrast til den gamle troen som representeres ved Gudruns galskap. Gudrun er datteren på gården Sul, og hun er blitt gal etter at moren hennes, Gudrid, satt ut et vanskapt barn fem år tidligere. Det å sette syke barn ut i skogen for å dø ble forbudt med Olavs lover, kjent som kristenretten, og vedtatt på Moster i 1024. Allikevel har Gudrid altså gjort dette, og det har ført til at Gudrun er blitt psykisk syk og ser utburden rett som det er. Gudrun er derfor vill, og det eneste som roer henne ned er historier om de gamle gudene, fortrinnsvis Balder, og en ”solleik”, et sommerritual fra gammel tid. Olav omvender etter hvert Gudrun som blir frisk og overtar Olavs stoiske ro og tro.

 

I et essayet jeg skrev om Stiklestadspelet i fjor, argumenterte jeg for hvordan spelet, som ble skrevet av motstandsmannen Olav Gullvåg og uroppført i 1954, gjenspeiler konflikter som var sentrale i tidlig etterkrigstid da frykten for okkupasjon av utenlandske makter føltes nær. Den nasjonalismen som uttrykkes i spelet er også av sin tid. Nazistene i Norge dyrket også Olavsarven som representant for det norske, og det er derfor viktig for Stiklestad at nasjonalismen de viser frem ikke er en totalitær nasjonalisme, men heller den nasjonalismen som oppstod i motstand mot det nazistiske styret og NS. Dette bidrar til at nasjonalismen i spelet i dag fremstår som overdreven og overtydelig. Det er også tydelig at Stiklestad med spelet og Stiklestad nasjonale kultursenter har et nasjonalt, ikke bare lokalt, mandat, noe jeg også føler er en viktig del av spelet. Den nasjonale ideologien som gir spelet dets eksistensgrunnlag er mild, gjenkjennelig og tydelig. Det kristne verdigrunnlaget fremstilles som noe universelt godt, og egentlig som kontrast til den blodsutgytelsen som de hevder måtte til for at Norge skulle forenes i kristen tro. Norge blir en uangripelig enhet, og det oppleves som trygt, nært og kjent.

 

Konservatisme som estetikk

Ifølge Trønder-avisa så 14.100 mennesker årets spel. Det bor i overkant av 14.800 mennesker i Verdal kommune ifølge wikipedia, så med mindre nesten alle verdølinger befant seg på spelplassen, viser det at spelet også trekker godt med publikum fra et større område. Det er altså stor interesse for spelet, år etter år. Noe av grunnen til dette må være den gjentakende funksjonen spelet har. Mange, sikkert særlig de lokale entusiastene, ser det gang på gang. Andre opplever det som en engangsopplevelse, siden det jo er det samme spelet som spilles hver gang. I begge disse tilfellene er spelets iboende konservatisme grunnlaget for fornøyelsen. For de ihuga speltilhengerne er gjentakelsen attraktiv, og for turistene er opplevelsen av å være med på noe evig og uforanderlig sentral. Konservatisme blir for spelet en del av både en opplevelsesøkonomi og estetikk.

 

Rent teaterestetisk kan argumentet om konservatisme som estetikk deles inn i to deler. Det første handler om hvordan spelet ser ut, det andre om hvordan det utføres. For det første er spelplassen uforanderlig. Utendørsamfiet er bygget sånn at man ser lite av landskapet rundt, og scenografien som består av flere små laftede hytter er fastbygget i amfiet. Sammen med at kostymene ikke endres nevneverdig, men består av kjoler holdt i duse farger i tillegg til masse brynjer og vikinghjelmer og en konge kledd i blått, er det visuelle uttrykket likt hvert år. Når man ser på bilder av eldre spel er det med unntak av utskifte av skuespillere lite som endres i det visuelle. Det er også en klar konservatisme i spillestil og musikk. Jeg har tidligere kommentert at jeg synes spelteksten er svak, og det er tydelig at de profesjonelle skuespillerne gjør sitt beste for å kompensere for det svake materialet. Resultatet er allikevel overforklaring, og i mange tilfelle overkompensering. Det er ikke det at skuespillerne ikke gjør en god jobb, jeg synes særlig Hanne Skille Reitan, ny i rollen som Gudrun, gjorde en solid innsats for å gi Gudrun flere dimensjoner enn det teksten gir rom for. Spillet forblir allikevel generelt sett innadvendt, skjematisk og illustrerende. Jeg tror dette kommer av en kombinasjon av svak tekst med svake karakterer og den nødvendige teaterkonservatismen som spelet krever. Det brukes mye musikk i årets spel, og flere steder bidro det til å gjøre spelet litt mer utadvendt og noe mer direkte i kommunikasjonen med publikum. Særlig syntes jeg det om prologen som åpnet opp for mer lek og fantasi i tolkningen selv om jeg synes det er underlig at det er karakteren Gamal-Jostein som leser prologen i kostyme fordi det gjør den teatrale fantasien vanskeligere å plassere. Det føles allikevel som om spelet så raskt stagnerer i sin egen konservatisme, og selv om jeg forstår at dette gjøres til en verdi i seg selv, så er det vanskelig totalt å akseptere at dårlig teater skal være idealet.

 

Norge og kristendommen

Det er mange ting jeg synes er problematisk med spelet, og noen ganger synes jeg det er litt trist å innrømme det. Jeg synes det er trist fordi det er så mange fine folk som er involvert, og det er så mange som jobber hardt og som har kjempefine opplevelser både som frivillige og som tilskuere. Det er mange som er stolte av spelet, og det amatørengasjementet som finnes i hele spel-Norge oppleves unikt og spesielt. Allikevel mener jeg at det, særlig på grunn av det store innslaget av profesjonelle aktører, og fordi de forvalter lokale og nasjonale ideologier må tas alvorlig både som scenekunst og som ideologiformidling. For der jeg kan ha forståelse for at spelet er tiltrekkende fordi det fremmer et trygt og kjent verdensbilde, en historieforståelse som forklarer oss et Norge vi tror vi kjenner, opplever jeg det som problematisk at det settes likhetstegn mellom Norge og kristendom. I en tid der man kan oppleve det som om verden går i oppløsning, er nasjonalismen tiltrekkende, men i lys av dette blir nasjonalismen også skummel. Olav Haraldsson blir i spelet fremstilt som en mann som vil gå til hellig krig for å gjenvinne makten over Norge, et land han mener han har rett til å styre til tross for at det er stor populær motstand. Han fremstilles som en karismatisk hærfører med legende evner. På mange måter kan han ses som en reinkarnasjon av Jesus selv, eller i hvert fall er han blitt gitt krisuslignende egenskaper, og han dør også til slutt en martyrdød. Det er Olavs død som endelig skal kristne Norge og forene landet, og på den måten er Olav også en frelserkonge. I Hanne Tømtas regi spilles dette helt ut. Avslutningsscenen er sånn sett teaterfaglig fin, men får meg til å stille noen spørsmål.

 

Spelteksten tar ikke for seg selve slaget, men det er blitt mer vanlig å alludere til slaget i den sceniske utøvelsen. Istedenfor å gjøre dette slaget stort lot Hanne Tømta soldatene slåss sakte og teatralt. Etter hvert ble det rullet ut lange røde lerreter i rødt, glatt stoff mens kongen lå slått på midten av scenen. Lerretene dannet til slutt et kors over den døde kongen, som et kors i blod. ”Olav på det landet malte korset med sitt blod”, heter det i andre vers av nasjonalsangen, og Olav den hellige og blodrøde kors er ikke mild symbolbruk. Det er et overraskende sterkt grep, og jeg liker på en måte at Hanne Tømta ikke forsøker å vri seg unna mandatet som spelregissør, men utdyper direkte hva spelet egentlig handler om. Er det meningen at vi skal forstå Olav Haraldsson som en hærfører i en religionskrig? Hvis det er tilfelle, opplever vi det som heroisk at han ofret livet for et kristent land? Høres ikke det ut som noe vi ikke burde like? Det er et farlig standpunkt, og et ubehagelig ideologisk budskap. Om ikke annet synes jeg dette er noe som må reflekteres over.

 

Spel som teater

Etter å ha brukt mye av sommeren på å reise rundt å se historiske spel begynner jeg å forstå hvorfor det er så mange som synes at teater er teit. Spelene er veldig mange nordmenns første møte med profesjonelt teater, og for Stiklestadspelet er den iboende konservatismen både noe som virker attraktivt og noe som bare gjenskaper gammeldagse uttrykksformer. Det er attraktivt fordi det er gjenkjenbart, men også fordi det oppfyller folks ideer om hva teater skal være. Jeg kan ikke noe for at jeg fremdeles og alltid vil mene at teater må bevege seg, utfordre og skape. Det er det som er godt teater, og det er derfor jeg liker teater. Når teatret aktivt benytter seg av anakronismer som estetisk virkemiddel blir det ikke godt teater, og selv om jeg synes det er vanskelig å diskutere spel og kvalitet, må det være lov å si at det kunne vært bedre. Det fortjener både tilskuere og deltakere som har sine teateropplevelser utendørs i distrikts-Norge midt på sommeren.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s