Elden 2016 – Spel uten nasjon

Det er ikke til å komme unna, jeg har sett en del spel i sommer, og jeg begynner å bli litt lei. Jeg er ingen spelentusiast, og spelene er i all hovedsak så fulle av kvalitetsbrister at det er vanskelig ikke å påpeke dem gang på gang. Spelene har også store utfordringer når det kommer til ideologi, noe som har vært bakgrunnen for at jeg har begynt på dette prosjektet i utgangspunktet, og hvordan spel og spelkulturen forholder seg til norsk ideologi synes jeg fremdeles er veldig interessant. I den forbindelse syntes jeg det var ekstra spennende å se Elden på Røros 4. august fordi det er et spel som lykkes på en del kunstneriske nivåer, men som ikke forholder seg like aktivt til ideologiske narrativer som det de andre spelene jeg har sett hittil i år gjør. Det er nesten fristende å lansere en hypotese om at det blir mer kunstnerisk vellykket når ideologien ikke er så sterkt til stede, men det er nok ikke utelukkende på grunn av mangel på ideologisk budskap at jeg er positivt overrasket over Elden.

 

Den store nordiske krig

Utgangspunktet for Elden på Røros er den store nordiske krig som herjet i Norden og nordøst-Europa fra 1700 til 1721. Sverige, som i løpet av 15- og 1600-tallet hadde ekspandert mot øst og sør, var en stormakt i Europa, og krigens begynnelse defineres av et angrep på Sverige av koalisjonen bestående av Russland, Danmark og Sachsen-Polen. Kongen av Sverige, Karl XII, slo tilbake i alle retninger, og resultatet ble en krig som skulle vare i over 20 år. Etter å gått på tap mot Russland på østfronten angrep Karl XII Norge i 1718. I tillegg til selv lede angrepet på Norge i Østfold sendte Karl XII en bataljon inn i Trøndelag under ledelse av General Armfeldt for å ta Trondheim. De svenske styrkene kom seg aldri til Trondheim, men ble beordret tilbake til Sverige etter Karl XIIs død på Fredriksten festning i det nåværende Halden i desember 1718. Under retretten, som fant sted i januar 1719, var det svært kaldt og soldatene ble overrasket av mye vind. Dette endte med at omkring 3000 soldater frøs i hjel i Tydalsfjellene. Deler av retretten gikk gjennom Røros i et forsøk på å få tak i kobber.

Elden handler både om hele angrepet på Norge inkludert tilbaketrekningen og soldatenes opphold på Røros. Det er en dramatisk historie som er direkte knyttet til stedet og til det klimaet som finnes der, og det er bruken av stedet som er Eldens virkelige styrke. Selv om den dramatiske tilbaketrekningen og konsekvensene av den ikke skjedde på Røros, gjør spelet et forsøk på å forene den generelle skandinaviske historien med den lokale historien på Røros på en måte jeg overraskes av. Prosjektet er ambisiøst, det prøver å gape over mye, og i sitt forsøk på å omfatte hele historien i tillegg til å skape nærgående personportretter, blir mye ufokusert, illustrerende og overflødig. Personportrettene blir overflatiske, noe som kommer av at det er for mange karakterer som forsøksvis skal gis dybde, som om det vi forholdt oss til var en roman i tre bind. Teaterdramaturgien blir derfor for svak, og Elden har det til felles med så mange andre historiske spel at tekstgrunnlaget er svakere enn innsatsen og engasjementet. Det virker som om dramaturgen er et ledd som kuttes i mange av spelproduksjonene, og det gjør resultatet svakere enn nødvendig. Allikevel mener jeg spelet har noen styrker som jeg skal forklare her.

 

Scenografien og stedet

Som nevnt er det bruken av stedet som er spelets store styrke. Det spilles i slagghaugene på Røros utenfor den gamle smeltehytta der sten med kobbermalm ble smeltet for å fremstille raffinert kobber. Slagget er restene av prosessen, all stenen som var til overs når malmen var trukket ut. Midt oppi disse haugene av brent sten er det satt opp et amfi, og det som utgjør scenen er et stort område som går over flere nivåer av disse haugene. Bak haugene skimtet jeg så vidt tårnet på Røros kirke, og vissheten om byens nærhet var med på å skapet forståelsen av stedet. Da jeg var på Røros lærte jeg at kobberutvinningen var så skadelig for naturen rundt at ingenting ville vokse i områdene rundt Røros da kobberet ble utvunnet. Med dette i bakhodet gis den golde stenen en ekstra dimensjon til forståelsen av Røros’ historie og industriens betydning for livet i området.

Mest av alt gir slagghaugene noen spennende muligheter når det kommer til lysdesign og scenografi, og det var særlig gjort et veldig fint lysarbeid av Eivind Myren. Forestillingen begynte først klokken 21.30, og der jeg etter å ha vært på Stiklestad i fjor har vært negativ til såkalte nattspel, skjønte jeg nå hvorfor dette var valgt. Det er jo selvfølgelig veldig væravhengig, men solnedgangen gav en fantastisk bakgrunn, og lysdesignet som var gjort akkompagnerte dette på en god måte. Ettersom det ble helt mørkt mot slutten spilte lyset videre på kontraster i lys og mørke der lyset som hadde kommet naturlig fra solnedgangen ble til menneskeskapt ild. Lyset ble dermed en dominerende faktor i bruken av stedet og en estetisering av omgivelsene. Elden er i år regissert av Paul Ottar Haga som også spilte general Armfeldt. I tillegg til lys og scenografi var massescenene svært godt koreografert, og dette bidro til en effektiv bruk av stedet der menneskene og stedet ble forent i et interessant helhetlig uttrykk.

28551389891_f25140ffd6_o.jpg

 

Nasjonen og stedet

Jeg synes bruken av det historiske materialet i Elden er svært interessant. Det vanlige i spel er at det tas tak i noe som oppfattes som lokal historie med tilknytning til stedet det spilles, men som har nasjonal betydning. Da belyses vekselvirkningen mellom det lokale og det nasjonale på stedet i spelet, og det lokale gis betydning for den nasjonale historiske utviklingen og omvendt. Denne vekselvirkningen mellom det lokale og det nasjonale er et av de største bidragene til det ideologiske budskapet fordi nasjonen da alltid må forklares som en naturlig enhet, og det lokale plasseres som en viktig faktor i denne enhetens væren og/eller tilblivelse. I Elden, som riktignok heller ikke kaller seg selv spel, men musikkteater eller musikkspill, er nasjonen underordnet tragedien og brorskapet med soldatene. Det er ingen helter i historien, det er synd på alle sammen, og mest interessant er det kanskje at svenskene ikke gjøres til fiender, men til ofre for uverdig krig som lider enda mer enn lokalbefolkningen. Det er svenskene vi blir bedt om å ha mest sympati med, og det er på en måte ikke så rart siden det er de som skal dø til slutt, men det at det ikke er noen som seirer, resulterer i at krigen tematiseres bredere enn det som har vært vanlig i middelalderspelene jeg har sett. Det at alle er ofte gjør at nasjonen svinner som objekt, og det skisseres et geografisk område som strekker seg over landegrenser, men som ikke bryr seg om hva som skjer i resten av Norge. Selv Trondheim som opprinnelig mål for soldatene spiller ingen rolle for spelets geografiske tema, og selv om det meldes om at Karl XII er drept på Fredriksten og København blir et begjærlig objekt som representerer livet utenfor Røros, blir også det vagt og uten faktisk betydning for det som skjer fjellområdet på begge sidene av grensen. Så til tross for at det som beskrives er en krig mellom nasjoner, forblir nasjonen uviktig, og de lokale forutsetningene og lojalitetene overgår politisk, ideologisk og militær makt.

Det er også et poeng å påpeke at der religion også gis plass i Elden, er det på et helt annet nivå enn i mange andre spel som benytter seg av religiøst innhold. Innslaget av religion er i mye større grad åpent for fortolkning, og når presten taler er det mer som halmstrået tvilerne kan gripe etter når alt annet er tapt. Spelet åpnes og avsluttes med en samisk sjaman som slår på en runebomme, og messer på samisk. Røros har en lang historie med samiske bosetninger, og det at det religiøse og rituelle kan ha flere uttrykk, men at lidelsen er kollektiv og generell er en fin påminner. Religionen blir dermed menneskelig og ikke autoritær eller formanende. Der det samiske godt kunne fått enda mer plass, er inkluderingen av den samiske kulturen og respekten for svenskene også en måte å vise at den norske kulturen er bred og alltid har vært flerkulturell.

 

Spel og ideologi

Elden skiller seg fra mange historiske spel både i tema og utføring, men følger speloppsettet ved at det tar utgangspunkt i lokal historie med nasjonale ringvirkninger, spilles ute, blander profesjonelle aktører med amatører, er avhengig av et stort antall frivillige for gjennomføringen, spilles i en tidsavgrenset periode, gjentas årlig og har stor betydning for lokalsamfunnet. Selv om det ikke er uvanlig med spel om hendelser fra 1700-tallet, er det mye mindre vanlig enn middelalderspelene. Fordi vi har mye mer eksakt historisk kunnskap om denne perioden av historien skiller historieformidlingen seg ut. Dette gjør også at det kan virke som om det er brukt mindre ren fantasi i utviklingen av handlingen, mens dette forsøksvis er tatt igjen i karakterskildringene. Fordi denne perioden av historien er mindre kontroversiell ideologisk sett og har færre direkte konnotasjoner til nasjonsdannelse eller kirke, gir det også spelet noen muligheter til å utforske dypereliggende tematikk, sette fokus på krigens grusomheter og menneskelig samhandling som både virker opplysende og ektefølt. Elden har derfor åpnet opp hvordan jeg ser på historiske spel og spelkultur i Norge i dag.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s