Teatret som budbringer

Festivalanmeldelse publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 2-3 2016 

Oslo Internasjonale Teater 2016

Black Box Teater 2.-18. mars 2016

 

I sin siste festival som teatersjef har Jon Refsdal Moe skapt en festival som oppsummerer, understreker og påpeker hva Black Box Teater er blitt under hans ledelse.

Festivalen åpnet med forestillingen Archive av den israelske koreografen Arkadi Zaides. Den satte for meg standarden for hva årets festival skulle handle om, og ble i overraskende stor grad et referansepunkt i møte med resten av festivalens forestillinger. Før jeg gikk inn i salen for å se Archive hadde jeg lest årets festivalprogram der teatersjef Moe avskriver ideen om at teatrets funksjon som kommunikasjon til fordel for teatret som arena for refleksjon. Mens jeg satt og tenkte over denne argumentasjonen åpnet det seg en forestilling som kommuniserte med meg, som fortalte meg noe, og jeg følte at jeg i enda større grad måtte ta stilling til problemstillingen rundt teater som kommunikasjon og/eller refleksjon. I Archive viser Zaides videodokumentasjon gjort av palestinere bosatt i de mest utsatte sonene av de okkuperte områdene. Videoene er fragmenterte, ofte er kameraet holdt mens vedkommende som holder det løper, så vi ser bare den tørre bakken og hører pusting og rop. Allikevel er volden klar, og noe av det som brant seg fast hos meg var videoer av ødeleggingen av oliventrær og jødiske barn som kaster sten. Med dette som bakgrunn imiterte Zaides stille bevegelsene fra videoene. Noen steder bare en enkel positur, andre steder utviklet han det til dansesekvenser. Zaides fremstod som en budbringer, en mellommann, som det som var mellom oss i publikum og de faktiske hendelsene på videoene. Forestillingen var enkel, men kraftfull, og i sentrum av den stod troen på teatret som arena for formidling.

 

Teatret som budbringer

Når denne tanken om teatret som budbringer først hadde satt seg var det vanskelig å slippe den, og jeg tok den med meg inn i de andre forestillingene. Det gjaldt for eksempel da jeg umiddelbart etterpå så Boner av den unge svenske scenekunstneren Iggy Lond Malmborg. Malmborgs prosjekt er å gi tingene liv, og formidle objektenes natur. Ikke minst gjelder dette et forsøk på å objektivisere den mannlige kroppen. Dette førte til at han skapte en avstand mellom seg selv som handlende subjekt, aktøren som har skapt forestillingen, og kroppen som objekt. Han fokuserte på kroppens funksjoner, satt seg stille ned for å gråte og å rødme, og reiste seg for å få ereksjon. Dette vises det også til i forestillingens tittel, og er, hva skal man si, kanskje det visuelt mest slående elementet. Jeg synes det var interessant i hvor liten grad dette var subjektivisert og seksualisert, men hvor stor avstanden var mellom aktøren som subjekt og kroppen og penisen som objekt. I denne avstanden opplevde jeg også budbringeren i teatret. Det var ikke så mye det at Malmborg eksplisitt formidlet et klart budskap, men han fremstod som et medium som stod mellom tingene, inkludert hans egen kropp som bilde på den generelle mannskroppen, og publikum, og teaterhendelsen ble her skapt gjennom mediumsfunksjonen. Denne mediumsfunksjonen kunne man også finne i andre forestillinger. I Verk produksjoners Beat the Drum sa de for eksempel eksplisitt at de ønsket å bruke teatret som arena for å formidle andre menneskers tanker om teater, nåtid og fremtid.

 

Denne budbringertankegangen som hadde festet seg sånn hos meg ved festivalens begynnelse gjorde noe med min lesning, men det betyr ikke at det ikke også var forestillinger som utfordret dette tankemønsteret. Særlig gjaldt dette Mette Ingvartsens 69 positions, en forestilling jeg fremdeles kjenner ubehag ved. Hovedgrunnen til at jeg opplevde Ingvartsens forestilling som ubehagelig var at hun hadde fjernet publikumsamfiet, og at publikum befant seg i samme rom som aktøren. Jeg liker teater fordi jeg kan forsvinne i det mørklagte amfiet, fordi jeg kan velge på hvilken måte jeg skal ta innover meg det som skjer, men samtidig være usynlig. Jeg kan være en handlende aktør, men uten at noen ser meg, og dette gir meg frihet. Ingvartsens prosjekt er en reise i det seksuelle teatrets historie. Forestillingen begynner sånn sett som en guidet tur rundt i rommet som om det var et galleri. Gradvis inkorporerer Ingvartsen publikum i forestillingen, og hun åpner opp sitt eget performative jeg. Hun kler av seg, og inviterer publikum til å slippe seg løs og delta i forestillingen som dionysisk ritual med henvisning til Richard Schechners legendariske forestilling Dionysos in 69 fra 1968. Kvelden jeg så forestillingen var det et sammensatt publikum, og mange som kanskje ikke har like stort behov for teatersalens mørklagte frihet som meg. Min opplevelse av forestillingen ble dermed like mye definert av de andre tilskuernes opptreden som av Ingvartsen selv. Når jeg sier at denne forestillingen utfordret tanken om teatret som budbringer er det ikke fordi Ingvartsen ikke hadde et budskap, forestillingen var sånn sett et kunnskapsprosjekt, men fordi den i sitt forsøk på å utfordre skillet mellom scene og sal gjorde alle deltakere til medskapere i kunnskapsoverleveringen og dermed ikke utelukkende selv var budbringeren.

 

Festivalens høydepunkt

For å forfølge tanken om teatret som budbringer vil jeg argumentere for at det er nettopp gjennom det store og åpne refleksjonsrommet at den teatrale kommunikasjonen fungerer. For teatral kommunikasjon er ikke ordinær kommunikasjon, det er en form for kommunikasjon som er mer avhengig av refleksjonsrommet enn av svar. Festivalen var også dominert av forestillinger som skapte gode refleksjonsrom. Festivalens absolutte høyedepunkt var for meg forestillingen MDLSX av det italienske teaterkompaniet Motus. Forestillingen er en svært vakker fortelling om en ung transseksuell persons reise, og gjennom lyd, lys og ikke minst en fantastisk aktør i Silvia Calderoni skapes en verden i det liminale og overskridende, men også emosjonelle og realistiske. Gjennom en androgyn kroppslighet viste Calderoni frem en fleksibilitet i kropp og kjønn som var sår, vakker og befriende. Hun veklset mellom det som virket personlig, og mer narrative seksjoner med et mer fiktivt tilsnitt, men allikevel med en rørende oppriktighet.

 

En annen forestilling som bør trekkes frem fordi den var av svært god kvalitet var den iranske forestillingen Hearing av Amir Reza Koohestani / Mehr Theatre Group. Forestillingen er basert på et dramatisk verk skrevet av Koohestani, men oppleves realistisk på meg uten at jeg kan si å ha mye kjennskap til hverdagsliv i Iran. Det er en stillfaren forestilling med et tekstlig tyngdepunkt og gode skuespillerprestasjoner. Den skiller seg på den måten fra mange av de andre forestillingene på festivalen som har hatt et høyt tempo og mye kropp. Kanskje var det nettopp her jeg opplevde den som relevant for et argument om refleksjon i teatret, for gjennom sin stillfarende logikk i narrativ progresjon, gav den meg rom og mulighet til å synke ned i den, men samtidig skape indre bilder.

 

Oppsummerende festival

Årets festival på Black Box Teater er Jon Refsdal Moes siste som teatersjef. Oslo Internasjonale Teaterfestival er blitt til gjennom hans visjoner, vokst ut fra festivalen Marstrand som ble lansert av forgjengeren Kristian Seltun som en kort festival for et mindre teaterformat. Festivalen er i dag en lang festival for fullformatsteater med flere funksjoner. Den tar inn svært gode gjestespill som vist her med for eksempel MDLSX og Hearing, og den viser gode norske produksjoner for internasjonalt besøkende. Festivalen har på denne måten vokst frem som noe som er representativt for Moe som programmerer, og gitt Black Box Teater mer identitet. Til tross for at han skriver i festivalprogrammet at teater ikke handler om kommunikasjon mener jeg at det er her teatret finner sin form i Jon Refsdal Moes festivalprogram. Teatret og teatrets estetikk er ikke lukket, den lever bare som hendelse, og den hendelsen er kollektiv og kommunikativ. I mye av det som ble presentert på årets festival er det et fokus på kroppslig tilstedeværelse, kommunikasjon og til dels kroppslig fremmedgjøring. Det er temaer som kjønn, sex og identitet, men det er også politiske spørsmål. En stor festival kan tillate seg stor bredde, men det er her gjort et tydelig kurateringsarbeid. For noe av det viktigste som kommer frem gjennom festivalen og gjennom diskusjonen om kommunikasjon og refleksjon, er ideen om teatret som intellektuelt rom, en idé det ikke alltid er like lett å finne i norsk teater, men som Moe har vært agent for. Han har i denne festivalen vist at teatret kan være en hermeneutisk tilstand, noen ganger blir man bare satt inn i en uavsluttet sirkel. For fordelen med det intellektuelle rommet teatret utgjør er at til tross for at det er en kommunikativ hendelse, så er det ingen som krever at svaret blir formulert i ord.

 

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s