Den amerikanske valgkampen som performativt prosjekt

Alle bilder av Gage Skidmore via flickr

Det virker som om vi er kommet til et punkt hvor det virker intelligent å si at man synes det har vært litt for mye om den amerikanske presidentvalgkampen i norske medier. Som her for eksempel. Eller her. I Morgenbladet 28. oktober skriver kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen om hvorfor vi er så fascinert av Trump og setter det i perspektiv ved å si at ingen er så veldig interessert i hvem som blir Europakommisjonens nye president eller kandidaturet til Luxembourgs tidligere president Jean-Claude Juncker. Trump, derimot, har omtrent like mange norske google-søk som Kim Jong Un, og det er visst veldig mange. Det kan godt hende vi burde vært mer interessert i europeisk politikk, sett flere videoer på youtube av Angela Merkel som holder taler og sånt, men det virker ikke særlig gøy. Nå er ikke Isaksen veldig moraliserende i sitt innlegg, han har jo et poeng, men jeg gruer meg til det er over. Jeg gruer meg til Trump sakte, men sikkert skal forsvinne fra min daglige oppmerksomhetsradius og jeg ikke lenger kan fryde meg over Hillarys svar om at alt han sier er løgn. Jeg er allerede lei meg for at det ikke skal være flere debatter der de skal stå på scenen sammen og bruse med fjærene på hvert sitt vis.

Jeg har tidligere argumentert for at deler av den amerikanske valgkampen er teatral, og jeg tror fremdeles at dette er en av grunnene til at den fenger så bredt. Jeg mener imidlertid ikke at det gjør den mindre relevant eller viktig, men at det gjør det enda viktigere å forstå måten politikken formidles på. Fremdeles er de viktigste valgkamparrangementene store, performative valgmøter der kandidatene selv eller støttespillere, som for eksempel Michelle Obama, holder taler. Noe av det som kjennetegner alle disse valgkampmøtene er at de inkluderer publikum, og at publikum som gruppe får lov til å delta. Det er jubelrop, vifting med flagg og annet valgkampmateriale, og det er aktive følelsesutbrudd. Det at publikum har en mulighet til å vise følelser gjør at de blir inkludert og gjør det enklere for dem å støtte opp om kandidaten. Dette betyr også at retorikken som blir benyttet fra scenen legger seg på et nivå der affektivitet og inderlighet spiller en sentral rolle.

 

Autentisitet

Autentisitet er en viktig bestanddel i mange performative uttrykk, og kan ofte oppfattes som et estetisk grep i seg selv. Dette kommer av at man i sceniske uttrykk alltid vil oppfatte et slags fiksjonsnivå, og at selv det som skal fremstå som autentisk vil oppleves som innøvd eller skapt for anledningen. Personlig synes jeg det er lite som er så lite virkelig som såkalt virkelighetsteater eller dokumentarteater, det vil alltid eksistere et fiksjonsnivå i den sceniske kommunikasjonen. En annen ting er at dikotomien mellom fiksjon og virkelighet ligger som en grunnsten i mange teatrale opplevelser. Vi søker denne dikotomien aktivt for å skape det den danske teaterviteren Janne Risum kalte en fiksjonskontrakt. Til tross for at jeg synes at dette er et forenklende begrep griper det kjernen i den teatrale opplevelsen der vi tolker tegnuttrykkene rundt oss på ulike nivåer samtidig.

I den amerikanske valgkampen er det blitt sagt at Trump har fått så stor tilhengerskare fordi han oppfattes som autentisk, som at han snakker rett fra levra liksom, og ikke er en fyr som bruker politikerspråk eller skaper distanser til publikum. Samtidig er det påpekt gang på gang at han ikke forholder seg til hva som er sant i sin egen argumentasjon, men argumenterer etter eget forgodtbefinnenende. På samme tid er Hillary blitt kritisert for å være stiv, autoritær og maktsøkende. Jeg tror dette også er et angrep på det som ses på som en manglende inderlighet og for fokus på sak fremfor følelser. Jeg tror imidlertid også at det er vekselvirkningen mellom inderlighet og overfladiskhet som bidrar til noe av fascinasjonen. Selv syntes jeg for eksempel at det var helt nydelig å se Hillary slå tilbake mot Trumps abortmotstandsargumenter i den tredje og siste presidentdebatten fordi jeg syntes hun stod frem med et oppriktig engasjement for kvinners helse og rett til selvbestemmelse. Samtidig tror jeg ikke et sekund på at Trump er en moralsk overbevist abortmotstander der han er innmari opptatt av å verne det ufødte barns liv, men jeg tror posisjonen er tatt for å sanke stemmer hos de mange konservative kristne som føler seg fremmedgjort av det moralske grunnlaget i årets valg. Denne kombinasjonen av iscenesatt autentisitet og tilsynelatende inderlighet og det muligens manglende virkelighetsgrunnlaget er sterkt fascinerende og full av dybde.

Michelle Obama er blitt viktig for Hillary. Hun er inderligheten selv, og taler med en diksjon som gjør at jeg smelter litt under alle talene hennes. På en felles opptreden i den viktige vippestaten North Carolina torsdag 27. oktober sa Michelle Obama at “Hillary doesn’t play!” Dette betyr selvfølgelig mange ting. Det betyr at Hillary er hardtarbeidende, men det betyr også at hun er ærlig og autentisk. Kampanjen er ikke en lek for henne, det er alvor. Samtidig er lekenhet et viktig ideal, og til tross for at hun er blitt ganske stivbent, er forsøket på lett og leken, men samtidig seriøs, tone viktig for Hillarys forsøk på å skape en helhet av seg selv. Se for eksempel bilder fra det demokratiske landsmøtet der hun og Bill leker med ballonger. Her ser vi også hvordan personlighetsskapelsen bærer med seg en dobbelthet som kanskje ikke er dikotomien fiksjon/virkelighet, men lek/alvor, og den dikotomien speiler fiksjon/virkelighet ganske godt.

30162191540_eb8b7d99af_o

En annen ting som gjør den amerikanske valgkampen så tiltrekkende er de klare motsetningene. Uansett hvordan man stiller seg til kandidatene har man en protagonist og en antagonist. Motsetningen er total, og den er grusom. Kandidatene, og det er særlig klart i årets valg, fremstår som antiteser til hverandre, og den dype kløften dem i mellom er nærmest sublim. Den er tiltrekkende og skremmende, den drar oss inn i konflikthysteriet mens vi venter på den endelige forløsning. Jeg er redd det ikke ender som noen katharsis, renselse, kanskje vil vi bare hige etter mer. Det er litt freakshow og litt titteskap, og det er vanskelig ikke å la nysgjerrigheten ta overhånd i det som må være verdens største live drama. Samtidig er det vanskelig å komme vekk fra at resultatet faktisk vil ha betydning for menneskers liv.

25681951960_5a14e6a2d8_o

Direkte kommunikasjon

Retorikken i det amerikanske presidentvalget er preget av en direkte kommunikasjon med svært lite byråkratisk språk. Den handler ofte om veldig menneskelige ting, og moral spiller en stor rolle i hvordan vi skal tolke de ulike kandidatene. Derfor er anklagene mot Trump om seksuell trakassering av stor viktighet. De undergraver hans moral, og gjør ham til et dårlig menneske. Fra den andre leiren er det nok av eksempler på hva som gjør Hillary til et menneske med dårlig moral, og mye ligner på beskrivelser av hekser som i den uttalelsen til Trump under den siste debatten om at hun var en ”nasty woman”. Den menneskelige faktoren, og det at valgkampen også er en konkurranse i å være det beste mennesket gjør at kommunikasjonen nødvendigvis må være direkte. Den må oppleves som noe som kommer fra hjertet for å møte velgeren på et personlig nivå. Det er en salig blanding av ethos, pathos og logos, men ærlig talt mest de to første. Dette gjør at den performative stilen må belage seg på å møte alle tilskuerne. Alle må tas inn under vingen, og det gjør at tilskuerne, velgere som sitter både i salene rundt omkring og i sofaene hjemme, kan oppleve å bli sett. Det er i hvert fall blitt til et ideal i kommunikasjonen.

Den amerikanske valgkampen er et enormt performativt overskuddsprosjekt. Symbolbruken er massiv, og jeg har ikke engang begynt å snakke om hva kandidatene har på seg, slagord, fargebruk eller hvordan de snakker hverandre ned. Den amerikanske valgkampen er en fest. Så la oss slippe moralisering om at vi burde være mer interessert i kanslervalg i Tyskland, den belgiske regjeringen (har de regjering i Belgia nå?) eller kantonvalg i Sveits. Den amerikanske valgkampen er show, ikke byråkrati, la oss nyte det i de dagene vi har igjen. Virkeligheten setter oss på plass om ikke lenge. Når det er slutt får vi gå tilbake til å google Kim Jong Un, jeg har visst hatt en vane med det også.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s