Elektrakomplekset

Teateranmeldelse publisert i Klassekampen 26.11.16

Ann Liv Young: Elektra. Black Box Teater Store scene 24.11.16

Ann Liv Youngs Elektra er en kompleks forestilling som evner å dra alt langt ut, men allikevel være relevant, engasjerende og dyp.  

Den amerikanske koreografen og performanceartisten Ann Liv Young har gjestet Black Box teater flere ganger før. Stilen hennes har tidvis vært invaderende, som når hun som sitt alter ego Sherry har stilt publikum til veggs og stilt ubehagelige spørsmål om blant annet tilskueres seksualitet, men også når hun som havfrue har sølt fiskeslo på publikum. Det at Young oppleves som uforutsigbar og grensesprengende gjør at det forbindes med risiko å oppsøke forestillingene hennes, og da publikum fylte salen på Black Box teater på torsdag ble flere av stolene på første rad stående ledige til tross for nesten full sal. Opplevelsen av risiko skaper et estetisk møte som skiller seg fra annet teater og skaper en unik stemning som gjør Young til en spennende kunstner.

Det er imidlertid mindre risiko i «Elektra» enn i det jeg tidligere har sett av henne. Publikum er ikke like utsatt, men det betyr ikke at Young ikke utfordrer. Med utgangspunkt i Sofokles’ drama om Elektra som sammen med broren Orestes hevner drapet på sin far ved å drepe sin mor har Young skapt et teateruttrykk som gjennom overskridelse og populærkultur tematiserer hevn, hat, kjærlighet, seksualitet, kropp, ambisjon og teater. Det er samtidig lattervekkende og dypt alvorlig, absurd og menneskelig.

Scenen er dekket med sand i et sirkulært og avgrenset område, og jeg får assosiasjoner til en sirkusmanesje. Dette kommer også av at Young har med seg en liten gris på scenen som vekselvis blir passet på av noen grisepassere, og lusker rundt i manesjen og spiser noe den finner nede i sanden. Det å ha med seg et dyr på scenen gir et inntrykk av den triste overskridelsen sirkus kan være. Hele forestillingen er preget av en sånn dobbelthet, og lagene er mange. Det er noe livsbejaende og lattervekkende i denne overskridelsen, men samtidig er det den dypt kompliserte menneskelige tilværelsen, død, hat, ondskap og fordervelse som står i sentrum.

Elektrakomplekset er begrepet som i psykoanalysen brukes om et omvendt Ødipuskompleks der jenter ønsker å utkonkurrere sin mor for sin fars kjærlighet. Mor-datter-forholdet blir derfor sentralt i forståelsen av Elektra, og at Young har med seg sin unge datter på scenen tydeliggjør dette som tematisk nedslagspunkt. Når Young irettesetter datteren oppstår det et komisk øyeblikk fordi hun tilsynelatende trer ut av rollen som Elektra for å fremstå som en selvopptatt kunstner, men øyeblikket blir også fylt av dypere følelser om det forsmådde barnet og usikker kjærlighet. Dette står sånn sett som representativt for hele forestillingens komplekse dybde. Det å makte å tematisere den mørke menneskelige eksistensen, kjærlighet og hat gjennom en stuegris og dans til The Banana Boat Song er virkelig godt teaterarbeid.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s