Vi er alle skyldige

Teateranmeldelse publisert i Klassekampen 10. desember 2016

Someone or other forteller en noe oppbrukt historie om overvåkning, skyld og uskyld, men også om hvor kjedelig det kan være på fest.

 Someone or other Black Box Teater Store scene 7. desember 2016

I informasjonsmaterialet til Someone or other står det at dramatiker Malmfrid Hovsveen Hallum skrev teksten etter å ha blitt inspirert av et opphold i Stasi-arkivet i Berlin. Dette gjorde at jeg trodde jeg skulle se teater om DDR, om historie og diktatur. Istedenfor lå assosiasjonene mine et helt annet sted, i litterær science fiction og fremtidsdystopier. Jeg tenker særlig på Karin Boyes Kallocain fra 1940, men også George Orwells 1984 er en relevant referanse. Felles for disse romanene er at de er skrevet på 1940-tallet, og i forestillingen får jeg også en følelse av noe forgangent i dystopifremstillingen, og det til tross for at overvåkning også burde føles så relevant i tiden, så skummelt og nært, ikke bare som historisk fiksjon.

 

Litterær

Jeg tror en av grunnene til at assosiasjonene jeg får til forestillingen er litterære er at den er teksttung. Hallum har skrevet en interessant tekst med en sirkulær dramaturgi. Dramaturgien er fin, men det tar litt tid før det kommer ordentlig i gang, og det gjorde at jeg ble utålmodig. Forestillingen er best når intensiteten øker og skuespillerne får vise flere sider av spillet sitt. Derfor syntes jeg det var synd at det tok så lang tid før vi fikk se dette, og at det implisitte og underspilte fikk så stor plass. Dette skyldes blant annet innledningen der publikum ble invitert inn på scenen og gitt et glass søt rosévin. Amfiet var dekket til, og publikum skulle mingle som om på fest. Helt hva dette grepet skulle tjene til vet jeg ikke for det skilte seg ikke nevneverdig fra å stå i foajeen å vente på at det skulle begynne.

 

Det tematiske rammeverket er altså en fest, og da publikum endelig hadde fått lov å sette seg i amfiet fikk vi se fire skuespillere famle seg gjennom ubehagelige stillheter og problemer med å finne allmenne temaer. Det er uklart hva slags fest det er, og det virker etter hvert som om deltakerne heller ikke er helt klare over hva de er med på. Stilen er i stor grad frontal, teksten presenteres direkte til publikum uten at den fjerde veggen egentlig brytes. Denne formen synes jeg er blitt vanlig for iscenesettelser av samtidsdramatikk, og grepet gjør at regissør Øystein Johansen kan legge vekt på det skrevne ordet uten å gjøre det til et kammerspill.

 

Overvåkning

Etter hvert blir det tydelig at festen er et ledd i samfunnsovervåkning der en av festdeltakerne som ikke helt vet hvordan han har endt opp der blir utsatt for gradvis mer ubehagelige spørsmål. Helt til slutt blir han avkledd og satt i et hjørne med en mengde mikrofoner. Jeg må le litt av den umotiverte mannlige nakenheten man tror er et sentralt grep for alternativt teater, men som så innmari raskt blir en kilsjé. ”Vi er alle skyldige i noe” sier en av overvåkerne. Det er en fin replikk med dybde om hva overvåkning er, og kanskje også der vi kan se en bro til samtidens overvåkningssamfunn.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s