Et rom og en intensjon

Anmeldelse publisert på scenekunst.no 24.1.17

 Til å være et temporært og tematisk overskridende teaterprosjekt er Helle Siljeholms Nodes on fish, stars and the social overraskende innholdsløst. På godt og vondt.

 Den canadiske teaterviteren Josette Féral definerer begrepet teatralitet ut fra ideen om en kløft, det hun på fransk kaller clivage. For Féral er teatralitet det som oppstår når tilskueren opplever et romlig brudd, at rommet spaltes, og tolker det som skjer som adskilt fra en selv. Féral selv møter slik teatralitet rett som det er enten hun er på ferie i Italia og observerer lokalbefolkningen fra en fortauscafé eller hun entrer en teatersal uten at det er aktivitet på scenen.[i] Det er denne siste formen for teatralitet jeg tenker på når jeg entrer et småtomt Black Box Teater tidlig på ettermiddagen torsdag 20. januar. Det er noen på jobb i baren, informasjonsjefen hilser på meg og vi går inn på scenen hvor det sitter noen folk litt spredt på tepper på gulvet og noen dansere beveger seg i midten. Jeg prøver å sette meg til rette på de myke teppene og ta inn rommet. Fordi det skjer så lite, og jeg ikke umiddelbart forstår omgivelsene, blir min erfaring av det som skjer i stor grad knyttet til rommet jeg befinner meg i. Det handler om hvordan jeg som tilskuer og kritiker velger å ta innover meg dette rommet, men også hva dette rommet representerer for meg. Jeg har en forventning til det, både til selve scenerommet og til teatret som helhet. For når rommet er nesten tomt, er det forventningene og min egen tilstedeværelse og bruk av rommet som blir definerende for den teatrale hendelsen.

 

Sosialt og introvert

Prosjektet Nodes on fish, stars and the social varte i 72 timer. Det begynte torsdag klokken 12.00, og ble ikke avsluttet før 12.00 den påfølgende søndagen. Det fører jo med seg noen utfordringer for en kritiker som har andre forpliktelser i livet og ikke har mulighet til å flytte inn på teatret sammen med crewet og sove på madrasser på Lille scene, pusse tenner på handikapdoen eller dusje i garderobene. For på ingen måte kan min anmeldelse av prosjektet ta innover seg dets helhet. Det betyr også at det er et prosjekt som vil se helt ulikt ut ettersom når man oppsøker det og hvordan man angriper det.

En av motivasjonene for prosjektet virker å ha vært å åpne teatret og ta inn grupper som ikke til vanlig besøker Black Box Teater. Siljeholm og hennes kompani inviterte inn mennesker tilknyttet nabolaget på Rodeløkka og Dælenenga i tillegg til å grave i Black Box Teaters historie. Det var delvis et politisk statement og delvis en sosial happening. På den ene siden hadde de invitert folk utenfra, som asylsøkere fra Transittmottaket på Torshov, elever fra AKS på Grünerløkka skole, representanter fra det lokale NAV-kontoret og så videre, og på den andre siden presenterte de samtidsdans og performancekunst. Bidragsyter og danser Pernille Holden presenterte for eksempel tre koreografier fra Black Box Teaters historie. Dette var en vakker liten forestilling, og for meg et klart høydepunkt, men jeg hadde problemer med å sette presentasjonen i sammenheng med resten av det som skjedde. Tosidigheten ved prosjektet gjorde at jeg ikke kom helt innunder huden på det, og at jeg tidvis opplevde det som noe som sentrerte rundt produsentenes egne ønsker fremfor den store publikumsbegivenheten.

For hva er det egentlig meningen at jeg skal gjøre? Jeg henger rundt. Jeg drikker kaffe med de ansatte, hilser på gamle kjente, ser litt samtidsdans, spiser litt, leser litt i en bok jeg har tatt med og lurer på om det er noe jeg går glipp av. Hver gang jeg forsøker meg inn i rommet der det skal være lysterapi er det avslått, jeg kommer litt for sent til en performance og ser bare slutten, og føler at jeg går rundt og surrer. Jeg lurer hele tiden på om jeg har valgt feil tid å komme på, om jeg burde ventet en time med å dra hjem eller sjonglert helgens timeplaner annerledes for å få med meg den virkelige hendelsen, men konkluderer med at min opplevelse uansett er min opplevelse, og at det jeg erfarer også er det eneste som kan gi meg min forståelse og tolkning.

Prosjektet hadde en nodedramaturgi som vil si at mer enn å presentere noen konkrete hendelser skulle alt henge sammen gjennom noen punkter på programmet. Det gjorde dramaturgien veldig svevende, og det var der jeg hele tiden lurte på om jeg burde ha prioritert ting annerledes. Som da jeg så innsettelsen av Donald Trump på storskjerm, som plutselig ble avsluttet for så å la scenen bli overtatt av en gjeng asylsøkere fra Eritrea hvor en ble intervjuet av Kai Johnsen om sin reise gjennom flyktningeruten nordover. Her var det et klart politisk perspektiv som gav sentrale perspektiver til innsettelsen, men som allikevel ble forvirrende fra et publikumsperspektiv.

 

Det liminoide rommet

Nodes on fish, stars and the social er gjennomgående et prosjekt som lever i balanse med sin egen paradoksalitet, og for meg fremstår det som at det er hvorvidt de lykkes med denne balansen som avgjør prosjektets vellykkethet. Den amerikanske antropologen Victor Turner var opptatt av ritualenes liminale faser.[ii] En liminal fase er perioden i et overgangsritual der de som skal initieres i ritualet befinner seg mellom to ulike sosiale statuser. I denne fasen er hverdagens normer og regler opphevet og man forholder seg til en annen logikk, virkelighet og samfunnsform før verden igjen blir gjenopprettet og går tilbake til det normale. Spesielt viktig er det at samholdet mellom deltakerne tar en annen form, og at man som deltaker opplever å være del av en enhet. Selv om Turner tar utgangspunkt i overgangsritualer bruker han også eksempler fra årstidsritualer der særlig karneval er et godt eksempel på en liminal fase. Fordi Turner ser at den liminale fasen tilhører en rituell situasjon der det skjer faktiske forvandlinger før normaliteten gjenopprettes, skaper han begrepet liminoid som betegner kulturelle hendelser som ligner på det liminale, men som ikke har med seg den samme rituelle, forvandlende effekten.

Som liminoid hendelse er Nodes on fish, stars and the social helt avhengig av det lukkede teatrale rommet, og i min oppfatning er det bare som liminoid hendelse prosjektet kan lykkes. Det må kontinuerlig skille seg fra verden og den normalitetssøkende virkeligheten som finnes utenfor. Ved å plassere mennesker som aldri oppsøker et teater på en scene og i et scenerom øker erfaringen av annerledeshet, og det liminoide knyttes i enda større grad til egenskaper knyttet til rommet i seg selv. Ved å skulle åpne rommet mot verden er rommet også nødt til å lukkes. Skal man skape et sosialt fellesskap må det adskilles fra det manglende fellesskapet som finnes når man går ut av det for å gå opp til Carl Berner for å ta t-banen. Det betyr at prosjektet hele tiden lever sammen med sitt største paradoks der det å åpne også må bety å lukke og omvendt, der det å lukke det må bety å åpne. En av grunnene til at jeg tenker på Turner som en del av hendelsen er at kompaniet selv bruker terminologi som kan knyttes til det rituelle. Min interesse for ritualistisk språk og begivenheter gjorde at jeg troppet opp søndag formiddag for å være med på det de kalte et avslutningsritual der rommet skulle lukkes. Der skulle alle lese opp tekst som var skrevet på lange papirremser under en middag kvelden i forveien. Siden jeg selv ikke hadde vært der under middagen var også alt som stod skrevet fremmed og rart, men på sett og vis var det abstrakte i de små tekstene også representativt for den manglende koherensen i hele prosjektets perspektiver.

 

Paradoksbalansen  og intensjonen

Det er i paradoksenes balanse at dette prosjektet finner sin særegenhet, men også hele tiden står i fare for å falle. Jeg tolker prosjektet som skjørt, tidvis ufokusert og kaotisk, men ser også at det er i den kontinuerlige letingen etter form at prosjektet har sin egenverdi. I 1997 gjorde teater- og medieviteren Ragnhild Tronstad et intervju med Josette Féral som hun kalte ”Et rom og en intensjon, takk!” I dette intervjuet reduserer Féral teatralitet ned til et minste felles multiplum og sier: ”Vi må ha et rom hvor det finnes en kobling mellom objekter, og en intensjon om å forandre på disse objektene, stille dem i et nytt lys.”[iii] I Nodes on fish, stars and the social er koblingen uklar, lyset dust, objektene ute av fokus, rommet forsøkt bygget ned, men de forsøker allikevel å finne sammen, og det er på veien mot et forent rom og en felles intensjon at teatraliteten finner sin form.

 

[i] Josette Féral. “Theatricality: The Specificity of Theatrical Language”, SubStance, Vol. 31, No. 2/3, Issue 98/99: Special Issue: Theatricality (2002)

[ii] Victor Turner. From Ritual to Theatre. The Human Seriousness of Play. New York: PAJ Publications (1982)

[iii] Ragnhild Tronstad. “Et rom og en intensjon, takk! – om tilskuerrollens teatralitet. Intervju med Josette Féral ved Ragnhild Tronstad”, 3t. Tidsskrift for teori og teater 2, s. 2-7 (1997)

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s