Når hundreogett er ute

Teateranmeldelse publisert på scenekunst.no 31.1.17 

Nationaltheatrets oppsetning av Dekameronen er blitt en lystig, livsbejaende og intelligent forestilling som kanskje stanger litt i møtet med sin egen form, men som også peker på verdien av livsglede når verden gir oss motstand.

Dekameronen av Giovanni Boccaccio er et litterært verk som har litteraturhistorisk verdi ikke så mye på grunn av hva det inneholder eller hvordan det er skrevet, men fordi det finnes. Litt sånn som Cervantes’ Don Quijote eller Dantes Den Guddommelige Komedie. Det sier jeg ikke til forkleinelse for verkene som i seg selv har litterære verdier, men posisjonen de har fått i litteraturhistorien handler også om at de var først ute, gjorde noe som ingen andre gjorde på et tidlig tidspunkt, og derfor la føringer for videre litteratur både formmessig og språklig. Dekameronen ble skrevet midt på 1300-tallet etter at svartedauden hadde rammet Italia i 1348. Utgangspunktet for verket er at ti mennesker, tre menn og syv kvinner, flykter til en villa utenfor Firenze for å unnslippe smitten. Litt som Jostedalsrypa, men med kultur. I villaen skulle disse 10 menneskene hver kveld i løpet av ti fortellerkvelder fortelle hverandre én historie hver, noe som til sammen ble 101 fortellinger fordi fortelleren visst også bryter inn med sin egen historie en av dagene. Dekameronen er dermed et omfattende verk, og jeg var spent på hvordan dette skulle gjøres som teater.

 

Tekst og teater

Jeg innrømmer gjerne at jeg hadde noen fordommer på vei inn i salen. På grunn av tekstens metafunksjon og virkningshistorie ville det kunne by på utfordringer å formidle tekstens iboende kvaliteter i et scenisk språk uten å miste mye på veien. Siden tekstene er fra 1300-tallet kunne forsøk på å gjøre dem mer relevante for et nåtidig publikum fort ha blitt litt heseblesende. Særlig kommer dette av at tekstene handler så mye om sex, og i fare for å virke prippen og sur, så har referanser til sex på scenen veldig ofte en tendens til å bli vulgære, klisjépregede og basert på et kroppslig komedieuttrykk som gjerne ender som uinteressant teater.

Selv om noen av fordommene mine viste seg å stemme, ble de i all hovedsak gjort til skamme. Dekameronen er blitt en oppsetning som tar tekstmaterialet alvorlig, men som samtidig makter å finne kjernen i tekstens glede og livsbejaende innhold. Dette handler i stor grad om svært godt dramaturgarbeid av Solveig Gade, både i tekstutvalget og i måten fortellingene formidles på. Som nevnt består Dekameronen egentlig av 101 tekster, men i sceneversjonen er det kun valgt syv av dem. Dette fokuserte utvalget har gjort at forestillingen nå fremstår som både ensrettet og mangfoldig.

Noen steder synes jeg imidlertid at forestillingen hadde vært tjent med bredere perspektiv både på tekst og opprinnelse. Helt i begynnelsen satt alle de 10 skuespillerne på scenekanten og leste prologen litt i kor og litt etter tur. Dette ble gjentatt etter pause. Jeg syntes det var et fint grep som uten for mye tull viste frem hvordan de forholdt seg til teksten og gjorde klart at det de jobbet med var tekstmateriale. Selv om Dekameronen er en gammel tekst, var det som muntlig kultur teksten først så dagens lys. Mange av historiene som Boccaccio skrev ned stammet fra eldre fortellertradisjoner i ulike land rundt Middelhavet. Rammen han gir for fortellingene er også av muntlig karakter, og noen steder i forestillingen ønsket jeg meg mer fokus på fortellerperspektivet. I den stramme dramaturgien gis det ikke tid til så mye rammefortelling eller metaperspektiver. Dette er klart valgt for å gi forestillingen fremdrift og momentum, men flater kanskje også ut deler av det som burde være den iboende tematikken. For i tillegg til å handle om liv, død og seksualitet er en del av tematikken også hva det vil si å fortelle en historie.

 

Det vakre i det onde

Det er viktig å få påpekt at Dekameronen først og fremst er en visuelt vakker forestilling. Det er en nydelig og enkel scenografi laget av Steffen Aarfing som også har designet kostymene. Scenografien består av hvite stoffremser som henger ned fra taket og rammer inn scenen i tillegg til at gulvet er dekket med stoff i ulike farger som dras opp og endres ettersom historiene skrider frem. Denne enkle scenografien gir rom for lyset, og lysdesigner Magnus Mikaelsen får til veldig mye og skaper vakre scenebilder med mye rom for spill og tolkning. Dette gir skuespillerne anledning til å spille fysisk og metaforisk uten noe særlig scenografi eller rekvisitter å lene seg på i formidlingen. Det er godt ensemblespill der skuespillerne veksler på rollene, klatrer på hverandre og uttrykker seg gjennom fysikk og kropp. Som i fortellingen om Nonnenes gartner der en gjeng nonner innleder seksuelle forhold til en gartner de tror er døvstum. Skuespillerne gikk her helt frem på scenen som for å spille direkte til publikum og underspilte sexscenene gjennom bruk av hverdagsobjekter og hverandre. De klatret på hverandre og løftet hverandre opp som i en slags metaforisk dans der de lot fokus ligge i den fysiske formidlingen uten å lande i klisjeene.

Noe av det jeg syntes var synd med nedprioriteringen av rammefortelling og fokus på metatekstlighet var at forståelsen av sykdommen de fortellende har flyktet fra og dødsangsten som ligger som grunnlag for fortellingenes vesen forsvinner. Når fortellingene da fokuserer på liv, sex, kjærlighet, fruktbarhet, liv, død og offer blir det mer som overskuddsprosjekt enn som svar på den skremmende døden som nærmer seg. Liv blir ikke i like stor grad kontrast til død som det kanskje burde ha vært, og forestillingen mister en dimensjon. Jeg mener allikevel at scenografien og lyset her gir spillet en ramme som gjør at det livsbejaende ikke blir platt eller klisjepreget. Skuespillerne får anledning til å bruke seg selv uten å ty til forenklende grep som overspill og misforstått komikk. Anders Mordal er for eksempel en skuespiller jeg ofte synes ellers kan gjøre dette, men her lar han komedien få spille sin rolle i et større perspektiv, han toner komedien ned samtidig som han viser hva han er god for når det kommer til ansiktsmimikk og overskudd. I første fortelling, som handler om Ciappellettos skriftemål, gjør han en enkel parodi på Donald Trump. Referansene er tydelige nok, kanskje noe i overkant mot slutten, men uten å overspille det parodiske klarer Mordal å henvise til en verden utenfor som skremmer mange i Nationaltheatrets publikum for så å fokusere på behovet for latter og liv. Dekameronen kunne gått dypere i perspektivene og bredere i angsten, men med fokus på liv, allmennmenneskelighet, kjærlighet og glede er jeg sjarmert av denne forestillingen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s