Der den enøyde er konge

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 1/2017

Kongen dør er et godt eksempel på surrealistisk dramatikk. Nationaltheatrets oppsetning er mer et eksempel på hva teater kan bli hvis man unngår å ta valg.

 

Kongen dør

Regi: Stein Winge

Scenograf: Tine Schwab

Komponist: Sigurd Nikolai Winge

Lysdesigner: Øyvind Wangensteen

Koreograf: Lars Jacob Holm

Maskør: Wibke Schuler

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Nationaltheatret, 17. februar 2017

Stein Winge er en regissør av den gamle skolen. Hans oppsetning av den franske surrealismedramatikeren Eugène Ionescos skuespill Kongen dør er svært teksttro. Det er nesten ikke gjort endringer i teksten eller i Kjell Helgheims norske oversettelse av den. Det må jeg innrømme at jeg synes er litt befriende. I en scenekunstverden hvor idealet i mange tilfeller er blitt et såkalt postdramatisk paradigme, er det deilig innimellom å se teater som setter ordet først, og som med utgangspunkt i god tekst gjør formidlingen av denne til sitt hovedanliggende. Problemet med Nationaltheatrets oppsetning av skuespillet er at de ikke har klart å ta avgjørende valg om hva som faktisk skal være forestillingens hovedanliggende, om de skal basere seg på tekstformidling eller teatral komedie.

 

Tekstformidling og skuespill

Ionescos skuespill er ganske morsomt. Jeg har ofte problemer med å forholde meg til scenekomedie, og med fare for å virke bitter, er det sjelden jeg ler, men da jeg leste skuespillet i forkant av premieren lo jeg for meg selv flere ganger. Historien om den eneveldige kongen som i sin narsissisme ikke ser at kongeriket hans holder på å implodere og befolkningen dø ut eller forvitre, men som i takt med kongerikets undergang får beskjed om at også han skal dø er samtidig poengtert og overskridende. Da jeg leste den tenkte jeg umiddelbart på dagens politiske situasjon og på at det nok vil komme en dag hvor ikke Donald Trump vil være min første referanse når udugelige herskere med narsissismeutfordringer er tema. En dag vil kanskje også han være normalisert. Ikke at det egentlig kan kalles et negativt trekk ved forestillingen, men oppsetningen av den samme teksten virket ikke på noen måte som noe som eksisterte i en samtidig verden, men lukket seg inn rundt seg selv. Nå mener jeg ikke at alt teater alltid må kommentere verdensbegivenheter, det kan veldig ofte bli litt påtatt, men i dette tilfellet var det så påtakelig at jeg ble litt forundret.

Det virket raskt som om det var tatt et valg om å forholde seg slavisk til tekstmaterialet og lukke forestillingen inn rundt dette. Da lå alt også i utgangspunktet til rette for å gi skuespillerne muligheter til å briljere i tekstformidling uten at referansespråket ville veie for tungt. Interessant nok bestod forestillingens scenografi for det meste av et omkransende garderobeoppheng fylt av blå dressposer det formodentlig hang klær i. Det lukket selve scenerommet også, og bidro til følelsen av at denne forestillingen lukket seg inne i seg selv. Selv om man i norsk teater, og kanskje særlig i Nationaltheatret-sammenheng, har en tradisjon for det tekstbærende, er det ikke sånn at det er et helt nøytralt estetisk valg. Det er også et valg som tas, og det må forestillingen få lov til å ta innover seg og bruke som grep. I Kongen dør virker det nesten som et valg tatt av slapphet eller vane mer enn noe forestillingen vil forholde seg aktivt til. Jeg sitter igjen med denne følelsen blant annet fordi det virker som om skuespillerne ikke helt vet hvor de skal gjøre av seg eller hvordan de skal løse oppgaven de er blitt tildelt.

 

Surrealisme

Å sette opp surrealisme kan sikkert by på utfordringer fordi det er så grunnlagt i tekst, men samtidig ber om et mer komisk scenespråk. Jeg syntes nemlig at scenespråket i denne oppsetningen av Kongen dør ble i overkant hektisk, og at skuespillerne gikk veldig mye fra den ene siden av scenen til den andre mens de slukte replikkene sine. Det føles nesten tantete å kommentere, men jeg ble slått av skuespillernes slurvete diksjon, og det irriterte meg hvor ofte mange av dem bare opptrådte i profil, og sjeldent henvendt til publikum. Dette gjaldt i stor grad kvinnerollene, spilt av skuespillere jeg vet alle kan bedre som Gisken Armand, Anneken von der Lippe og Rebekka Nystabakk i tillegg til gardisten, spilt av Per Egil Aske. Dette er skuespillere jeg tidligere har sett gjøre gode roller, og jeg hadde problemer med å forstå hvorfor de ikke kunne uttale replikkene sine skikkelig og henvende seg mer til publikum. Dette ville ha åpnet forestillingen mye for publikum, seg selv og verden.

Jan Sælid som kongen må imidlertid sies å gjøre en annen type rolle. Det ser ut som en morsom rolle å spille, og han spiller med overskudd og glede. Han får også i mye større grad enn sine medskuespillere muligheten til å henvende seg direkte mot publikum og hvile seg på teksten i rollen som formidler. Når spillet ikke trenger å være så hektisk får han også muligheten til å ta det med ro og uttale replikkene med tyngde. Det fine med denne rollen var at han samtidig fikk lov til å fordype seg i et mer fysisk komediespråk der det passet uten at det ikke gikk på bekostning av teksten på noen nevneverdig måte.

Resultatet er uansett en forestilling som hverken er fugl eller fisk, som ikke helt tør å basere seg på høykvalitets tekstformidlig eller på et fysisk teatralt scenespråk som fokuserer på komikken og surrealismen. Jeg sitter dermed ikke igjen med følelsen av å ha sett surrealistisk teater, jeg ser heller ikke den underlige dystopien, som jeg med dagens verden i bakhodet tenkte på da jeg leste teksten, og heller ikke latterfrembringende enkel komedie. Jeg ser en forestilling som ikke har tatt noen valg, men jammen er det ikke et valg det óg.

 

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s