En handelsreisendes (sakte) død

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 1/2017 

I is another er blitt en lavmælt og visuelt fin forestilling som er tematisk uklar og sprikende.

 

 I is another – Rimbaud i Afrika

Regi: Lars Øyno

Musikk: Lars Tore Pedersen

Scenografi: Thomas Sanne og Lars Øyno

Lys: Jan Skomakerstuen

Kostymer: Gøril Bjercke Sæther

Grusomhetens teater 31. januar 2017

 

Inspirert av teoriene til den franske teatermannen Antonin Artaud har Grusomhetens teater siden starten i 1989 villet oppsøke det stygge for på den måten å skape en ny teaterhendelse som vekker publikum. Selv om I is another baserer seg på en gjenkjennelig estetikk fra deres side, er det som om de har trukket seg litt vekk fra ideen om det grusomme for heller å fokusere på hva de ser for seg at et modernistisk teaterspråk burde eller kunne ha vært. De virker vel så mye inspirert av Rimbaud og modernistisk poesi som av Artaud. Dette opplever jeg som befriende og som et interessant steg videre. Det gjør uttrykket mindre insisterende og mer undersøkende, og den særpregede estetikken virker samtidig fullført og trygg, frigjort fra et mål om gjenskapelse av Artauds teorier i scenisk form.

 

Je est un autre

Tittelen på forestillingen er hentet fra et kjent Rimbaud-sitat som er nærmest uoversettelig til norsk, ”je est un autre”. Dette skrev Rimbaud i et brev til sin lærer i ung alder, og må bety noe sånt som jeget er en annen, eller i hvert fall med et utenforstående blikk på hva et jeg er. Siden Rimbaud skrev det i så ung alder, tenker jeg på sitatet som et uttrykk for en selvrealiserings- eller tilblivelsesprosess, der avstanden mellom hvem man ønsker å være og bli og hvem man ser seg selv som, i ungdommelig usikkerhet, kan oppleves stor. I Grusomhetens teaters versjon er det imidlertid snudd litt på hodet. Her er det mer som om den mannen Rimbaud var blitt etter å ha reist fra Paris for å være handelsmann, opplever en splittethet i hvem han er. Ligger det virkelige livet hans igjen i Paris, eller er det i handelen han har funnet seg selv ? Rimbauds identitet blir i forestillingen fremstilt gjennom en dikotomi mellom kunstnersjelen og handelsmannen. Spørsmålet om identitet er dermed forenklet og noe banalisert, ikke gjort til et større dyptgående eller tematisk spørsmål. Gjennom tittelens bruk av et sitat som fremmer dualitet i tillegg til et fysisk teaterspråk som er en kontrast til handelsmannens tilsynelatende konservativtet blir Rimbaud myte og legende samtidig som han fremstilles som en fysisk levende handelsmann.

 

Afrika

I is another kan også tolkes mer som et møte med det eksotiske, om å være en fremmed i et fremmed land. I aller første scene er alle de åtte skuespillerne kledd i kostymer som ser afrikanske ut. Både rekvisitter og bevegelser henviser også til det afrikanske, i tillegg er nesten alle skuespillerne smurt inn med brunkrem. Dette gir assosiasjoner til blackface, og jeg opplever det umiddelbart som et rasistisk grep selv om denne klare innledende tanken endres litt ettersom forestillingen skrider frem og det eksotiserende grepet rundt det afrikanske ikke lenger er like sentral. Dramaturgien i forestillingen var bygget opp rundt kostymeskift, der alle skuespillerne skiftet samtidig på scenen, og som oftest til like kostymer. Det betydde at de gikk fra å være afrikanere til at alle spilte Rimbaud. Dette gav en følelse av fremgang og stillstand samtidig, og det kledde uttrykket godt. Opplevelsen av repetisjon og stedbundethet økte rommets betydning og skapte ro. Her bidro musikken også godt. Det ble gjennomgående spilt musikk live på scenen, noe som økte plassen koreografien fikk i uttrykket.

Utover kostymeskiftene var det visuelle uttrykket statisk. Det var lite scenografi, det stod et telt inntil bakveggen, det var skyggeaktige videoprojeksjoner på veggen og også noe skyggespill i teltet. Utover dette og scenelyset var scenen overlatt til skuespillerne. Forestillingen var i stor grad basert på danseriske bevegelser med lite dialog, noe som gjorde den statiske dramaturgien levende. Forestillingen fikk også en slags tragisk dimensjon der Rimbauds skjebne ble fremstilt som trist og mangelfull. Grusomhetens teaters uttrykk er assosiasjontungt i den forstand at det gir publikum mye av oppgaven med å danne egne assosiasjoner og tolkninger. Alle skuespillerne var kledd i sorte dresser, og det regnet papirlapper fra taket. Med et mumlende språk utvekslet de brev og nevnte summer mens de danset. Det var her jeg tenkte at tittelen kunne leses på ulike måter, for rollen som handelsmann ble så fryktelig trist. Som at det ikke finnes noen verre skjebne for en kunstnersjel enn å måtte befatte seg med kjøp, salg og penger. Her var det en slags lidelse i scenespråket som jeg syntes ble nærmest ironisk. Det finnes jo en god del mennesker som kjøper og selger ting for å leve uten at det oppleves som uutholdelig. Denne scenen kunne også leses som et frempek til Rimbauds sjelelige, ikke bare faktiske død.

 

 Språk

Mot slutten av forestillingen gikk de over til å fokusere mer på talespråk. Her ble flere av Rimbauds brev fra tiden som handelsmann lest opp. I et gjenkjennelig scenespråk fra Grusomhetens teater vekslet skuespillerne på å lese opp brevene med skiftende intonasjon der de gikk fra sterkt til svakt og høyt til lavt, og omvendt. Brevene var ganske morsomme. De har en hverdagslig karakter som samtidig viser til en verden langt fra vår, varehandel i Øst-Afrika på 1800-tallet. Særlig ett brev ble trukket frem der Rimbaud kontaktet den lokale kongen for å få tak i noen esler som han ønsket å parre med lokale merrer for å få gode muldyr. Språket er underlig, men saklig. Ved å lese opp brevet med kompaniets egen særpregede intonasjon gjorde de dette handelsspråket om til en slags modernistisk poesi ladet med underliggjøringsgrep.

Helt til slutt ble det skapt en annen stemning. Det ironisk tragiske elementet jeg syntes lå under gjennom hele forestillingen gjorde nå at jeg nesten forventet at Rimbaud skulle dø, og selv om det godt kan hende det kunne leses mer åpent enn det tolket jeg slutten som Rimbauds død. En mann lå på en slags båre med myggnetting over og en liten lampe inni. Resten av skuespillerne bar ham rundt. Rimbauds handelsliv hadde gjennom hele forestillingen blitt fremstilt som småtrist, og med hans avsluttende død opplevde jeg det som om hans tragedie på en ironisk måte var fullført. Jeg syntes dette oppsummerer forestillingen godt. Det er pent, det er velkoreografert og godt kommunisert, men tragedien i det blir fremmedgjørende og ironisk.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s