Macho, macho man

 Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 1/2017

Njåls saga av Cinnober teater, Grusomhetens teater, 19. mars 2017-02-15

Musikk/libretto/regi: Atli Ingólfsson

Dramatisering/kostymer/scenografi: Ludvig Uhlbors

Regi/lysdesign/produksjon: Svante Aulis Löwenborg

Musikalsk bearbeiding/musiker: Anton Svanberg

 

Den islandske sagalitteraturen er full av følelsesløse historier om menn i kamp, og om hvordan de sterke kroppene deres rives i fillebiter. Det er kanskje allikevel ikke det eneste som er interessant med tidlig norrøn litteratur.

 

Njåls saga er en saga nedskrevet på Island slutten av 1200-tallet, men med handling hentet fra perioden 950-1015. Jeg tror jeg raskt skal innrømme at jeg ikke kjenner denne teksten spesielt godt, men jeg forstår at det er en tekst om menn og at disse mennene slåss mye og at mange dør. Det er også snakk om en førkristen æreskultur og alt det innebærer av opplevelser av rett og galt, og om hvordan brudd på dette skal løses. Det eksisterte imidlertid ikke bare menn på denne tiden eller i denne kulturen, noe av det de evinnelige slåsskampene handler om er jo, som så ofte, kvinner. I svenske Cinnober teaters musikkteateroppsetning er sagaens spørsmål redusert til hva det er å være mann, kanskje aller mest om hva det er å være veldig maskulin, sterk og fylt med testosteron man må få utløp for. Dette blir en begrenset sagalesning.

 

Mann

Scenebildet er i åpningen veldig fint. Fire nesten nakne menn ligger på en høy benk. En kniv blir løftet opp mellom dem. Bildet får vare, men den rolige og dvelende innledningen blir raskt nok erstattet av en mye mer heseblesende estetikk. Ensemblet består av fire menn, og gjennom hele forestillingen har de bare på seg underbukse selv om de ved et par anledninger faktisk også skifter underbukse. Mannlig nakenhet er blitt en trope i scenekunsten som nesten alltid føles som en klisjé, og da jeg denne gangen etter hvert begynte å bli litt lei og noterte raskt at jeg syntes de burde kle på seg, ble det raskt etterfulgt av et underbukseskift. Det syntes jeg rett nok var litt festlig, men jeg tror det hadde vært fint om de hadde hatt mer klær på seg, ikke minst ville det gitt forestillingen mer visualitet å spille på og den kroppslige mandigheten ville ikke blitt så dominerende som uttrykk og virkemiddel.

 

Det er nemlig et litt ensidig mannsbilde som presenteres. Det er noe forsøksvis ritualistisk over uttrykket med hyling som kan minne om Maori-ritualer eller Mel Gibson i filmen Braveheart. Jeg får også assosiasjoner til amerikanske collegebrorskap eller oppvarmingen til amerikanske fotballag. Felles for alle disse er at det er fokus på det mannlige fellesskapet og på ekskluderende rituallignende samlinger. Dette fokuset på fysisk styrke som en del av en mannlig sosial erfaring er gjennomgående i hele forestillingen, og blir dermed også grunnen til at jeg opplever det som ensidig. Litt for å veie opp den ensidige maskuliniteten, og litt for å drive spill med kniver, lager også de fire nesten nakne mennene mat på et kjøkken som utgjør mesteparten av scenografien. Et par ganger i løpet av forestillingen kutter de grønnsaker med skarpe kjøkkenkniver som også brukes som rekvisitter i slåsskamper. Her er det som om den moderne mannen skal få innslipp, mannen som på tross av sin maskulinitet også kan lage mat.

 

Nedtonet ord

Sagateksten er nedtonet i forestillingen. Det er lite klar språklig kommunikasjon, og det som sies fremstår mer som lyd enn som språk. Det er også som musikkteater, eller det de selv kaller opera, forestillingen har sin styrke, og det er når lydene blandes de oppnår noe eget og hvor jeg opplever at de utfordrer estetikkene uten å havne i de mange klisjéfellene. Her brukes tekst fra sagaen lydmalende kombinert med støymusikk. Elektronisk støy blandes med mer organiske perkusjonslyder. Jeg får ikke med meg så mange av ordene, men det jeg hører er voldsomt, mye om spyd som blir stukket inn i ulike kroppsdeler. Det er noe fysisk, organisk, ubehagelig og vondt, men lydene er også fine og utfordrer den visuelle estetikken godt. Noen ganger fikk jeg assosiasjoner til 1990-tallets Stomp-forestillinger der liksomritualistisk bruk av hverdagslige objekter som perkusjonsinstrumenter med tilhørende dans ble veldig populært. Da syntes jeg at lydene ble mindre interessante, og mer klisjéfylte sammen med det gjennomgående fokuset på ritualistisk maskulinitet og sosial mannlighet.

 

 

Saga

Jeg lurer på om jeg hadde fått mer utbytte av forestillingen hvis jeg hadde hatt inngående kjennskap til tekstmaterialet. For bortsett fra dette med spyd, kroppsdeler og menn, gjenkjenner jeg ikke egentlig sagaen eller sagakulturen. Istedenfor å handle om maskulinitet i sagalitteraturen og æreskulturen, blir det en generell testosteronhyllest som på meg virker fremmed og overdrevet. På et punkt i forestillingen får alle mennene utdelt en bok samtidig som de på ritualistisk vis blir merket med et sort merke i pannen. De leser opp fra bøkene henvendt mot publikum, først ett ord av gangen vekselvis, etter hvert flere ord. Språket er også her nedtonet som kommunikasjonsmiddel og har mer en lydlig funksjon, men man gjenkjenner sagaspråket. Med boken i hendene henviser det direkte til at det er et litterært grunnlag. Det er en av de finere scenene i forestillingen, og jeg merker at jeg gjerne skulle sett mer av dette tekstfokuset, og til tross for at jeg liker måten ordene blir gjort til lyd hender det at jeg skulle ønske jeg faktisk fikk med meg det de sa.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s