Om å utstyre med sjel

Teateranmeldelse publisert i Norsk Shakespearetidsskrift 1/2017

Hvem vet egentlig hva det er å være menneske? Jeg mistenker at vi ikke alle sammen er helt enige.

 

R.U.R.

Av Karel Čapek

Overs.: Kristin Sofie Kilst

Regi og bearbeidelse: Angelina Stočjevska

Scenografi: Nia Damerell

Kostyme: Ane Aasheim

Komponist: Gaute Tønder.

Lys: Phillip Bøe Isaksen.

Maskør: Wibke Schuler.

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare

Torshovteatret, 26. januar

 

Den tjsekkiske forfatteren Karel Čapeks dramatiske verk R.U.R. – Rossums Universal-Roboter er en klassiker i science fiction-litteraturen, ikke minst fordi verket introduserte begrepet robot i vesten. Når Nationaltheatret nå har satt i gang et nytt science-fiction-prosjekt på Torshovteatret er det på mange måter et naturlig sted å begynne, og valget av denne teksten gjør det også mulig for publikum å se hvordan de velger å forstå Science Fiction-begrepet.

 

Science Fiction som teater

Til tross for at science fiction først var en litterær genre tror jeg vi i nyere tid tenker på det som noe vi som oftest ser på film. En av grunnene til at film er et godt medium for science fiction er at man kan skape visuelle bilder av objekter og hendelser som ligger langt utenfor vår hverdagsvirkelighet. På samme måte kan litteraturen oppheve naturlover og åpne leserens fantasi for det utenomrealistiske. På teater sitter man imidlertid igjen med menneskekropper på gulvet, og på Torshovteatrets intime scene er det vanskelig å bruke teknikk for å oppheve noe som helst. Regissør Angelina Stojčevska har valgt en kroppslig form for science fiction som istedenfor å fokusere på det menneskelige intellektet, fantasifulle teknologiske nyvinninger eller fremtidsdystopier viser frem mennesker i møte med roboter. Dette gjør at R.U.R. blir en forestilling med et sterkt kroppslig fokus der det allikevel noen ganger blir så mye kropp at det nærmest står i veien for den faktiske tematikken.

 

Bearbeidelse

Regissør Stojčevska har bearbeidet Čapeks originaltekst en god del. I programmet til forestillingen sier hun i et intervju at hun oppdaget hvor svak teksten var for sent, og at hun derfor har sett seg nødt til å gjøre endringer i teksten. Selv påpeker hun fjerningen av Čapeks bibelske motiver som den største endringen, og at Čapeks avslutningsbilde med Adam og Eva i dag virker som en klisjé. Det gjør det nok, men er ikke en historie om mennesker som skaper roboter for så å oppleve at robotene gjør opprør også en klisjé? Spørsmålet må jo da bli hvordan man skal forholde seg til klisjeene i dag, for jeg lurer på om fjerningen av de bibelske referansene også fjerner mye av den originale tematikken og dermed flater ut tekstens store spørsmål. De store spørsmålene, hva det er å være menneske, om mennesker har sjel og så videre, har jo også et klisjépreg. Så da gjenstår den vanskelige oppgaven å stille disse sentrale, eksistensielle spørsmålene uten å føle at man har satt verden på repeat.

Oppgaven med å møte klisjeene uten gjentakelse har Stojčevska møtt med alvor. Scenograf Nia Damerell har skapt en enkel verden, vegger og gulv er malt hvite og noen få møbler står på gulvet trukket i blank plast. Til denne bakgrunnen har kostymedesigner Ane Aasheim utstyrt menneskekarakterene i en form for arbeidsuniformer som gir assosiasjoner til Sovjetunionen og 1970-tallet, kanskje helst begge deler på en gang. Robotene er kledd i noen blomstrete kjoledrakter og lange blonde parykker. Mot den enkle bakgrunnen i det lille scenerommet gir dette et visuelt inntrykk som er begrenset og klaustrofobisk og som derfor gir assosiasjoner til noe avgrenset i tid, sted og fiksjon.

 

Redusert Helena

Det som kan sies å være hovedpersonen, Helena, er kledd i en lilla adidasdrakt. Som faktisk eksisterende plagg utenfor en ubestemmelig fiksjonsverden, er det også en av de få tingene i forestillingen som gir assosiasjoner til noe utenfor fiksjonen. Helena, som er presidentens datter, kommer til øya der robotfabrikken ligger med en uklar agenda. Som presidentdatter er det kanskje tenkt at hun skal utvise en form for klasse, men med Adidas-dressen og barnlig opptreden, gis hun en karisma av infantilitet og harryhet. Janne Heltberg, som spiller Helena, gjør en solid innsats. Ikke minst er det fysiske uttrykket hennes stort, og kroppsbeherskelsen god, men jeg er usikker på hva hun egentlig har fått å spille på. Som karakter er Helena i denne oppsetningen blitt redusert til noe barnaktig, dumt og stygt, og som forestillingens midtpunkt både visuelt og handlingsmessig synes jeg denne reduksjonen står i veien for handlingens fremdrift.

Den viktigste tekstlige bearbeidelsen er imidlertid innføringen av Helenas robot-sønn Marius. Ved å innføre denne karakteren gis Helena muligheten for morskjærlighet, og problemstillingen med å elske en robot som ikke selv har muligheten til å elske oppstår. Men siden Helena er redusert til en kroppslig, infantil skikkelse gir ikke elementet av kjærlighet mening, det fremstår ikke som motivasjon eller begrunnelse for senere handlinger, og jeg opplever dramaturgien som forvirrende og ufokusert.

 

Opphevelse

I bearbeidelsen av originalteksten er det fjernet en god del, men tilført enda mer. Det gjør at oppsetningen er dialogtett, hektisk og lang. Det er brukt veldig mange ord, men det mangler allikevel fremdrift og jeg synes store deler av forestillingen får en rotete dramaturgi. Det er imidlertid i epilogen, når dramaturgien føles opphevet, at forestillingen fungerer absolutt best. Det er når de ikke lenger trenger å bry seg om fremdrift, men heller fokusere på den estetikken de ønsker å formidle at også tematikkene står klarest frem. Skuespilleren Olav Waastad som i sin rolle som robotsønnen Marius hadde irritert meg litt med sin kroppslige infantilitet, viser mot slutten en sterk tilstedeværelse og et stort kroppslig spenn som nettopp stiller spørsmål ved menneskelighet og hva det vil si å være menneske som kropp. Gjennom hele forestillingen dryppet det slim fra taket. Jeg tenkte på dette mest som et litt irriterende og grisete scenografisk valg som jeg ofte synes tar for mye plass i enkelte teaterforestillinger. Det syntes jeg opprinnelig også her, men da forestillingen nærmet seg slutten og forholdet mellom kropp, syntetisk kropp og sjel stod frem gav det plutselig mening. Det ble brukt for å fremkalle enkle, nesten slapstickaktige fall, men ble også et bilde på menneskelighet og kroppens fysikalitet. Det var også da overfloden av ord og handling ble nedtonet at det visuelle uttrykket kom til sin rett og jeg forstod styrken i kostymene. Gjennom dette opplevde jeg til slutt også hvordan forestillingen vil si noe om menneskelighet, kropp og sjel.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s