Hva er et kostyme?

Når Siv Jensen vekker debatt ved å kle seg ut er det fordi utkledning i seg selv er en tvetydig øvelse.

Det er jo godt kjent nå, men Siv Jensen har altså kledd seg ut som en indianer, tatt bilde av det, lagt det ut på instagram og gått på karnevalsfest i finansdepartementet. Dette vakte reaksjoner, hovedsakelig fordi hun som finansminister viser lite hensyn ved å kle seg ut som en stereotyp versjon av urbefolkning. Det er jo også et ganske spesielt bilde hun har lagt ut, men debatten har også oppstått på grunn av det tvetydige og ambivalente i det å kle seg ut i seg selv, noe finansministre (heldigvis) ikke gjør så veldig ofte.

 

Karneval

En av grunnene til at finansministre eller andre statsråder ikke har for vane å kle seg ut i karnevalskostymer er at de ønsker å bli tatt alvorlig. De skal være seriøse. Når bildet av finansministeren i kostyme allikevel er lagt ut på sosiale medier er det sikkert gjennomtenkt av informasjonsrådgiverne, for det er jo også viktig å vise at man har glimt i øyet, er festlig og morsom og ikke så seriøs hele tiden. Det er viktig å vise at selv ensporede finansministre kan leke. Jeg synes det er verdt å merke seg at bildet er tatt i trappen i finansdepartementet, og at det lekende ytre utkledningen er ment å symbolisere står i kontrast til den alvorligheten departementsbygningen og dens høytidelige arkitektur representerer. Vi har dermed å gjøre med en seriøs kvinne som kan tre ut av alvorligheten når anledningen byr seg. Det uvanlige smilet viser også dette.

Ministeren kledde seg ut for å gå på høstfest i departementet. Det er nok bevisst at dette ikke er et karneval eller en mer årstidsriktig hallowe’en-feiring, men noe mer uskyldig og mindre overskridende, en enkel høstfest. Det er allikevel karnevalets estetikk som ligger til grunn for at de ansatte i finansdepartementet skal kle seg ut, og det er også ut fra karnevalets estetikk vi kan forstå utkledningen og reaksjonene på den.

Karneval er et årstidsritual knyttet til katolisismens fasteperiode. Hvis vi følger teoriene til antropologen Victor Turner som er mye brukt i performanceteori, er karnevalet et typisk eksempel på en liminal fase i menneskenes årstidssyklus. Den liminale fasen er kjennetegnet ved at samfunnets vanlige regler opphører, man snur om på hierarkier og forholder seg til verden som ved lek. Det er et økt fokus på kropp, både seksualitet og fordøyelse. Nå vet ikke jeg så veldig mye om hvordan høstfestene i finansdepartementet arter seg, det kan hende det er et økt fokus på seksualitet og fordøyelse, men det kan også godt hende at det bare er en gjeng økonomer og byråkrater som har tatt på seg parykk eller en morsom hatt. Det er uansett grunn til å tro at fester i finansdepartementet ikke er reelle liminale hendelser, men Turner bruker også begrepet liminoid om hendelser som ligner de liminale, men som ikke fullt ut er like betydningsfulle samfunnshendelser med forvandlende kraft som det ekte liminale hendelser har. I min doktorgradsavhandling bruker jeg begrepet ritualistisk teatralitet om teatrale hendelser som etterligner ritualets estetikk for å oppnå en ritualistisk effekt. Da har jeg hovedsakelig tenkt på hvordan masser av mennesker organiseres i performative hendelser, men det kan være fruktbart å se at det ritualistiske også i Siv Jensens opptreden har en performativ effekt.

 

Lek

Når Jensen kler seg ut som indianer er det for å vise at hun kan leke, og lek blir i dette bildet et uttalt ideal. Det som allikevel er viktig å merke seg når det gjelder rituell eller liminal lek er at den ikke er tilfeldig. Turner er for eksempel opptatt av at lek er seriøse handlinger. I karnevalsritualene er det ofte lek med hierarkier, der det i tradisjonelle karneval for eksempel ble utropt konger for en dag. Det er fremdeles ikke uvanlig at objektene for utkledning er knyttet til hierarkimønstre. Det er vanlig å kle seg ut enten som noe som ligger øverst eller nederst i faktiske eller tenkte makthierarkier. Man kler seg derfor ut som konger, dronninger, prinsesser, vampyrer, hekser, sjørøvere, politi og så videre. Eller man kler seg ut som de lavere strataene av de samme hierarkiene. Vi har også det mindre sjarmerende festkonseptet hore- og hallikparty der det nettopp er kroppslige makthierarkier det lekes med.

Selv om lek kan være kjennetegnet av fantasirikdom er det ikke ofte det er brukt stor grad av fantasi når utkledningsobjekt skal velges. Det er noen arketyper, noen underbevisste platonske ideer kanskje, som gjerne kommer frem når vi skal kle oss ut. Indianer er en av disse. Det er det populærkulturelle årsaker til. Fra tidlig westernlitteratur og –film og gjennom barnelek er motsatsene cowboy og indianer blitt like vanlige som politi og røver. Problemet her er bare at selv om dette er grunnlagt i lek er disse opposisjonene knyttet til makthierarkier. I karnevalets lek skal hierarkiene snus på hodet. Derfor kunne ikke Siv Jensen kle seg ut som noe som er øverst i hierarkiet, der troner hun til hverdags, hun måtte snu på det. Hun kledde seg dermed ut som noe som lå lavest, og det stereotype indianerkostymet blir dermed med ett veldig problematisk fordi det tydeliggjør Jensens forhold til hierarkier og minoriteter. Man kan godt si at motstanderne hennes har lest henne som Fanden leser Bibelen, men når det som gjerne blir betraktet som en minoritetsskeptisk maktperson kler seg som en stereotyp utgave av urbefolkning som uttrykk for lekende hierarkiendringer, da blir det jo et uheldig symbol.

Diskusjonen som fulgte instagramposten kan også forklares ut fra ideer om lek. Den nederlandske lekteoretikeren Johann Huizinga setter opp fem kriterier for lek, der det første og viktigste kriteriet er at lek er frihet. Dette sammenfaller med Turners beskrivelse av det liminale der hverdagens regler opphører og man føler seg fri. Hvis lek er frihet, så står Siv Jensen fritt til å kle seg ut som hva hun vil. Angrepene på kostymet kan dermed oppleves som et angrep på lekens frihet. Ifølge Huizinga er imidlertid ikke lek unntatt regler, tvert i mot skaper og krever lek orden. Problemet med Jensens kostymebruk kommer derfor av de bakenforliggende og aktive hierarkiene kombinert med leken med de samme hierarkiene. Opprettelsen av lekens hierarki med de reglene som finnes innenfor dette har også stor symbolkraft. Når Siv Jensen kler seg ut og tar bilde av det før hun går på en fest med de ansatte i departementet er det først og fremst det ambivalente ved utkledningen i seg selv som skapet debatt. Det symboliserer lek og frihet på den ene siden og makt og stereotypisering av hierarkier på den andre på samme tid. Det er en krevende balansegang som var nødt til å bli kontroversiell.

 

Kilder referert til etter hukommelsen:

Huizinga, Johan. Homo Ludens. A Study of the Play-Element in Culture. London: Routledge and Kegan Paul, 1949

Turner, Victor. From Ritual to Theatre. The Human Seriousness of Play. New York: PAJ Publications, 1982

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s