Ingen dødsdans

Foto: Erik Berg

Teateranmeldelse publisert på Scenekunst.no 18. januar 2018

I mange år bodde jeg på et sted som lå på festfolks rute hjem fra byen. Blokken jeg bodde i lå noen meter inn fra hovedveien, og var dermed et ypperlig sted for par som ville stoppe og krangle. Vi pleide å tøyse med at vi ble vekket av samlivsbrudd. Jeg hadde ikke tenkt på dette på lenge før jeg ble påminnet følelsen av å lytte til ukjente menneskers fyllekrangling av Kasimir og Karoline.

Det Norske Teatrets oppsetning av dramatikeren Ödon von Horvaths skuespill Kasimir og Karoline har tatt seg mange friheter. Der Horvath skrev en skildring av et kjærlighetsforhold i mellomkrigstidens Tyskland er denne forestillingen oppdatert for å skulle passe inn i vår tid. Det er en interessant tanke. Stykket hadde urpremiere i Leipzig i 1932, og tar således utgangspunkt i tyske forhold i den økonomiske nedgangstiden som fulgte det amerikanske børskrakket i 1929. Nå vet vi også godt hva som skjedde i Tyskland i tiden etter 1932 og om fascismens inntog i europeisk liv og politikk. I 2018 lever vi fremdeles i ettervirkningene av det økonomiske krakket i 2008, og hver dag føles det som om fascistiske holdninger blir mer stuerene. Derfor synes jeg det er litt rart at ikke regissør Peer Perez Øian har valgt å la verden utenfor få mer plass. Tvert i mot dreier denne oppsetningen av Kasimir og Karoline seg om de personlige valgene.

Sirkus og staffasje
Kasimir og Karoline handler om et kjærestepar som går på Oktoberfest. Kasimir har nettopp mistet jobben, og Karoline som bare vil på fest antyder at de kanskje ikke skal være sammen lenger fordi han drar henne ned med sin tristhet. Kasimir på sin side mener bare at han må få lov til å være lei seg for å ha mistet jobben, og at Karoline kunne ha vist mer empati for den vanskelige situasjonen han er kommet i. Dette eskalerer videre inn i natten der Karoline oppsøker nye mannlige bekjentskaper og Kasimir for det meste er full og trist. Scenograf Etienne Pluss har laget et versatilt scenerom som åpner for variasjon uten store sceneskift. Det består hovedsakelig av et sirkus- eller partytelt der sidene på teltet kan heises eller senkes etter behov. Denne sirkusaktige scenografien står i stil til spill og uttrykk. Det er helt klart at vi er på fest, og at det er det er denne tilstanden som skal formidles, men i en forestilling som varer i to og en halv time inkludert pause blir det noen ganger litt anmassende med så mye staffasje rundt handling og karakterer.

Det hele, med Oktoberfesten som ramme, skal fremstå overskridende og liminalt. Det er store doser med populærmusikk og publikumsfrierier som fungerer godt innimellom, men som i store trekk ikke har til hensikt å bygge opp under handling eller karakterer. Dette fører til at sirkusgrepene innimellom oppleves som staffasje alene. Det er en gimmick å synge sanger av Justin Bieber på hovedscenen på Det Norske Teatret, og selv om det fungerer som et artig apropos, skjønner jeg ikke helt hva det er godt for. Noen av sangene som synges fremføres som karaokenumre. Da får publikum se sangteksten projisert mens skuespillerne synger med karaokestemme. Dette er et godt grep som dessuten bidrar til karakterutviklingen og etableringen av den liminale festtilstanden. Utover dette blir jeg imidlertid usikker på hva alle disse referansene skal bidra med. Festen som presenteres er skitten og fæl, og selv skulle jeg ønske at de holdt seg i skitten uten overdøvende publikumsfrierier.

#MeToo
Ifølge programmet er Kasimir og Karoline en forestilling om klasse. Det er den jo også. Grunnleggende er det at de tilhører hver sin klasse, og at Kasimir dermed føler at han ikke er bra nok for Karoline når han ikke engang har en jobb lenger. Klasse blir imidlertid fremstilt svært skjematisk. Kasimir er sjåfør og tilhører arbeiderklassen, men har også noen venner fra samme klasse som er vinningskriminelle. Karoline tilhører borgerskapet, og treffer en eiendomsmekler og to gamle rikinger i løpet av sin festkveld. Klasse blir ikke problematisert utover denne skjematiske fremstillingen, og klassebegrepet er heller ikke i bevegelse eller mulig å utfordre.

I motsetning til klasseproblematikken er det i møtet med kjønnsproblematikk at forestillingen aspirerer til å være interessant. Jeg kan føle på meg hvordan #metoo brettet seg ut i løpet av planleggings- og prøveperioden av forestillingen. For selv om det er lagt til vår tid ligger 1930-tallets kjønnsperspektiver tydelig i tekstmaterialet, og det er interessant hvordan særlig de kvinnelige skuespillerne jobber med dette. Det er en klar svakhet i forestillingen at kammerspillet ikke utvikles godt nok, og at alle karakterene gis stereotype og nærmest komiske innganger. Når alle skal spille på delvis overflatisk komikk, glipper samspillet, og karakterene blir uinteressante sjablonger. Det er også altfor mange menn på scenen, og de får altfor mye plass ikke minst fordi de mannlige karakterene ikke er gjenstand for utvikling, men fremstår som fulle karikaturer. Heldigvis klarer de to kvinnelige skuespillerne, Kjersti Dalseide og Ingeborg Sundrehagen Raustøl, å gjøre gode roller. De kvinnelige karakterene slåss med sine egne forventninger til å gjøre seg selv til gjenstand for mannlig seksuell oppmerksomhet samtidig som de forsøker å heve seg over dem. De slåss med seg selv og de slåss med verden fra hvert sitt ståsted og hver sin klassebakgrunn.

Det er synd på menneskene
Det var først og fremst August Strindbergs skuespill Dödsdansen jeg på forhånd tenkte på som en slags parallell til Kasimir og Karoline. Det er en teaterrealistisk skildring av menneskers kjærlighet til og avhengighet av hverandre som blir stygg og destruktiv ut til det komiske, men når sirkusdirektøren innleder igjen etter pause deklamerer han fra Ett Drömspel. Kanskje er det mer passende med en flytende assosiasjonsstrøm og drømmeverden til å kommentere denne kjærlighetsløse uforsonligheten. Strindbergs kvinnehat og menneskekritikk, ideen om at vi ikke klarer å være gode mot hverandre og at kjærlighet og begjær er destruktive krefter er uansett et godt perspektiv, men Det Norske Teatret oppnår ikke helt å skape noen opplevelse av destruktivitet, selvhat, medlidenhetsangst eller fremtidsfrykt. Det er mer som unge mennesker som står på et hjørne av Bogstadveien og krangler høylytt om noe som har skjedd på en bar klokken 02.45. Det er ikke sikkert de husker hva det dreide seg om i morgen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s